ANMELDELSE: The Antipodes, National Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder The Antipodes, et stykke av Annie Baker, som nå spilles på National Theatre i London.

Ensemblet i The Antipodes. Foto: Manuel Harlan The Antipodes

National Theatre.

30. oktober 2019

3 stjerner

Bestill billetter

Det var en gang en dramatiker ved navn Annie Baker, som opplevde stor suksess på Londons National Theatre med The Flick og John. Hun er en dramatiker som skyr konvensjoner, og stykkene hennes faller ikke i alles smak, men dialogen, ideene og iscenesettelsen av historiene hennes har høstet stor anerkjennelse. Og slik gikk det til at det samme teatret ble fødestedet for en ny oppsetning av hennes stykke fra 2017, The Antipodes – et stykke der historiefortelling er selve historien, og skapelsen av nye myter er drivkraften for å utforske en verden og et klima i oppløsning.

Ensemblet i The Antipodes. Foto: Manuel Harlan

I et møterom har den «velvillige sjefen» Sandy (Conleth Hill) samlet sin utvalgte flokk for å dele historier om barndom og erfaringer, for slik å skape noe nytt som kan følge opp deres globale suksess, The Heathens. Det er ikke noe tidspress i starten, og det hele fremstår som et klassisk «writer’s room». Danny M1 (Matt Bardock) og Dave (Arthur Darvill) har jobbet for Sandy før og er ivrige etter å tekkes ham; historiene deres er eksplisitte, og traumer blir gjenfortalt for komisk effekt. Danny M2 (en ubenyttet Stuart McQuarrie) har vanskelig for å dele, forteller en historie om kyllinger, og blir i det stille fjernet fra prosessen. Adam (Fisayo Akinade) og Eleanor (Sinead Matthews) ser ut til å ha blitt ansatt for å fylle en mangfoldskvote, da historiene deres gang på gang ikke blir protokollført av skriveren Brian (Bill Milner). Tidens tann markeres subtilt gjennom klesskiftene til sekretæren Sarah (en glimrende Imogen Doel), mens gruppen bruker fire måneder uten å klare å komme opp med nye historier.

Ensemblet i The Antipodes. Foto: Manuel Harlan

Det blir en frustrerende kveld i teateret. Hos Baker må man alltid grave under overflaten, lytte til teksten og forstå det usagte. Men der The Flick og John varte i over tre timer og ga meg mersmak, er dette en to timers forestilling uten pause som i store deler av tiden kjennes dramatisk stillestående. Katastrofen truer utenfor, stormene raser mens gruppen er fanget i rommet, og Sandy møter det ene traumet etter det andre (utenfor scenen). Miljøkatastrofen indikeres av stabler med vannflasker – det finnes ikke lenger rennende vann – og de lever på takeaway-mat langveisfra, mens plastbeholderne tårner seg opp. Jeg ventet stadig på et løft i handlingen, særlig når Brian prøver å skape sin egen myte ved hjelp av blod og en ulvepels, men selv da viker stykket unna å lande i «Fluenes herre»-territorium. Sandy er deres Gud, og de er fortapte uten ham. Det er en morsom scene der de prøver å kommunisere med de høyere maktene – finansfolkene som styrer alt – og satellittforbindelsen stadig brytes.

Det er likevel ingen tvil om at Baker kan skrive; stykket yrer av ideer og originalitet, og her har hun selv medregi sammen med Chloe Lamford. Jeg opplevde regien som like statisk som handlingen, og store deler av forestillingen ble jeg svært godt kjent med bakhodet til Arthur Darvill, da karakterene flytter lite på seg i Lamfords utmerkede scenografi. Det er et av disse stykkene som føles som om det utspiller seg inne i en glassbolle – det er mye å beundre og se på, men det mangler, etter min mening, en sterk nerve mot publikum.

Spilles frem til 23. november 2019