ANMELDELSE: The Father, Wyndhams Theatre ✭✭✭✭✭

Claire Skinner og Kenneth Cranham i The Father. Foto: Simon Annand The Father

Wyndhams Theatre

2. november 2015

5 stjerner

Kjøp billetter

Det er mye som taler for å vite absolutt ingenting om en teateroppsetning man skal se, bortsett fra det trygge synet av navnet på en skuespiller man respekterer på plakaten. Forventningene blir aldri overdimensjonerte under slike omstendigheter, og sinnet er mer åpent for alle muligheter. Det skjer ikke ofte at man halvveis i en forestilling begynner å stille spørsmål ved sin egen forstand. Ikke i betydningen «jeg er gal som fortsetter å sitte gjennom dette søppelet» (det skjer med urovekkende hyppighet), men på måten «hva skjer her, jeg klarer ikke å finne ut av det – holder jeg på å miste forstanden?»

Likevel er det nettopp det som skjer i James MacDonalds produksjon av Florian Zellers The Father, som nå har sin West End-premiere på Wyndhams Theatre. Zeller er fransk, så vendingene, formen, karakterene og situasjonen er helt og holdent hans, men ordene her kommer fra Christopher Hampton, hvis oversettelse er nøktern, direkte og opprivende. Det er en berusende blanding av suverent skrivetalent, og Macdonalds regi flår den gripende sannheten ut av hvert eneste avsnitt.

Som min ledsager hvisket ved slutten: «Det er dystert». Det er det sannelig – på en helt fantastisk måte.

Claire Skinner og Kenneth Cranham i The Father. Foto: Simon Annand

I programmet formulerer Zeller sin ambisjon for stykket slik:

«The Father forsøker å forstå, gjennom teateret, situasjonen til en gammel mann som har mistet alle holdepunkter og har nådd det punktet hvor hans kongerike går i oppløsning. Hva som trakk meg mot dette temaet? Jeg vet ikke nøyaktig. Men én ting jeg tror på, er at teater på en nyttig – og umiddelbar – måte kan holde opp et speil for sitt publikum, slik at vi kan gjenkjenne og dermed forstå oss selv litt bedre. Det var derfor jeg var opptatt av at vi på denne spesielle reisen ikke bare skulle være tilskuere, men at også vi skulle gå oss vill i denne mentale labyrinten – for å oppleve mer fullstendig, fra innsiden, alderdommens tragedie og den sårbarheten i livet som gjør oss alle like.»

Sjelden har en uttalt ambisjon vært så vellykket som Zellers er her, hvor hans verk er formet av Hampton og Macdonald til en vakker symfoni av smerte. Faktisk er forestillingen om en symfoni nesten bokstavelig, ettersom de mange korte scenene er knyttet sammen av Christopher Shutts fascinerende lyddesign, som ser ut til å bestå av klassisk pianomusikk spilt på mesterlig vis, bortsett fra en og annen feil tone eller uventet pause. Etter hvert som stykket skrider frem, øker antallet merkelige brudd i musikken, noe som gir en auditiv analogi for utviklingen av Alzheimers, som er fokuset i Zellers stykke.

Guy Hoares lyssetting er også en del av formidlingen. Hver gang en scene (eller de fleste i alle fall) begynner, oppstår en gnisteffekt – en liten visuell representasjon av at en forbindelse opprettes, rett før lysene slås på. Gnisten varierer i intensitet etter hvert som handlingen utspiller seg, og når den mangler, taler tausheten virkelig for seg selv.

Miriam Buethers scenografi gjør sitt eget tunge løft. Buether etablerer uanstrengt leilighetens parisiske preg og arrangerer rommet med omhu. Når scenene flimrer fra tidspunkt A til tidspunkt B, blir publikum forsiktig plassert i en tilstand av «hva skjedde med alle møblene», og man lurer på om fjerningen av inventar er en metafor for Alzheimers. Det er det selvsagt, men Buethers egentlige mål er smartere: settet og dets endringer representerer forvirringen til hovedpersonen André, som er fastkjørt i et spor og alltid spør hvor tingene hans er, snarere enn å spørre hvor han selv er.

Kenneth Cranham og Claire Skinner i The Father. Foto: Simon Annand

Alt ved Macdonalds produksjon er smart og gjennomtenkt. Vanskelige sceneskift skjer i totalt mørke, noe som forsterker den rystende følelsen som oppstår fra scene til scene. Den samlede effekten av produksjonen er å plassere deg stødig i oppfatningen – den skjlvende, usikre og stadig skiftende oppfatningen – som André opplever. Noe som er hjørnesteinen i Zellers tilnærming: scenene og karakterene utspilles fra Andrés perspektiv.

I stykkets tidlige stadier er denne tilnærmingen både konfronterende og avvæpnende. Jeg tok meg selv i å sjekke programmet for å se hvem som var hvem før jeg forsto Zellers grep (i motsetning til å tro at jeg hadde gått glipp av noe). Når du først faller inn i riktig modus og aksepterer at du ikke vil forstå alt, står du fritt til å beundre Kenneth Cranhams ekstraordinære prestasjon som André og få en forståelse for hvordan det er å få forstanden utfordret av Alzheimers.

Kenneth Cranham i The Father. Foto: Simon Annand

Det ville vært lett å gjøre André til en karikatur av demente, men Cranham går ikke i den fellen. Tolkningen hans er rå, tidvis smertefull å se på på grunn av sin såre ærlighet, og brutalt realistisk. Gjennom hele forestillingen viser han André i alle hans nyanser, fra klarhet til total, hjelpeløs tomhet. Og han lar mesterlig disse nyansene mørkne, lysne og snu på sekunder, mens André glir ut og inn av tåken som er i ferd med å omslutte ham.

Cranham henter ut så mye humor som mulig fra karakteren, noe som naturligvis bidrar til Andrés menneskelighet og gjør ham lettere å relatere til. Han viser også sinne over det som skjer med ham, samt rystende øyeblikk av selvinnsikt som er dypt gripende. En sekvens der André bemerker at han er som et tre som har mistet alle bladene sine, er helt hjerteskjærende. Sluttscenen er like opprivende som noe i King Lear.

Dette er en virkelig formidabel prestasjon fra Cranham, uten tvil en av de største rollene i år og på hele tiåret.

Resten av ensemblet er strålende. Flere bærer byrden med å spille både en virkelig karakter (når André er klar) og en husket/oppfattet karakter (når Andrés sinn svikter). Claire Skinner (Anne, Andrés datter) er spesielt god på dette, men hele rollebesetningen mestrer bragden med stor dyktighet. En fantastisk scene oppstår når Jim Sturgeons karakter truer, håner og angriper André: det er et svært urovekkende øyeblikk, et tilfelle der minne og følelser smelter sammen til et uttrykk i Andrés tanker, og Sturgeon er fortreffelig uttrykksløs i scenen.

Dette er et stykke for vår tid. Alle vil en dag bli berørt av temaene som undersøkes her, enten som pårørende, partner til en pårørende eller som den trengende. Cranhams utsøkte, subtile spill er grunn nok i seg selv til å se dette stykket, men sannheten er at selve stykket er mesterverket her.

The Father spilles på Wyndham's Theatre frem til 21. november 2015. Bestill nå.

Finn ut mer om The Father