ANMELDELSE: The Life Of The Party, Menier Chocolate Factory ✭✭✭✭

Caroline O'Connor, Andrew Lippa, Summer Strallen og Damian Humbley © Francis Loney Life of the Party

Menier Chocolate Factory

14. juni 2014

4 stjerner

Jeg bør kanskje nevne med en gang at jeg var en av de (tilsynelatende få) publikummerne som mente at de originale Broadway-oppsetningene av The Addams Family og Big Fish var strålende eksempler på sjangeren; begge var fylt med glede, hjertevarme og kløkt. Begge nøt godt av tekster i toppklasse og fengende musikk med den sjeldne, udefinerbare kvaliteten – du føler du har hørt melodiene før, ikke fordi de er banale, men fordi de taler direkte til sjelen, vekker minner og lidenskap, og får deg til å føle deg avslappet og i rett stemning.

Andrew Lippa er komponisten og tekstforfatteren bak begge musikalene. Uforståelig nok har verkene hans sjelden blitt satt opp profesjonelt i London, og kanskje var det derfor David Babani – den kunstneriske lederen og drivkraften bak den feirede Menier Chocolate Factory – valgte nettopp Lippa som artist for denne tre uker lange kabaret-sesongen.

Uansett motivasjon, var det et klokt og inspirert valg.

The Life Of The Party, kabareten som i går avsluttet sitt korte, men betydningsfulle løp på Menier Chocolate Factory, var et praktfullt bidrag til Londons musikallandskap. Det er vanskelig å se for seg at publikum ikke skulle ønske å høre mer av Lippas arbeid etter dette, spesielt de verkene som ble presentert her.

Mye av kveldens suksess lå i selve oppbyggingen. Babani har utformet forestillingen sammen med Lippa, og valgene er smarte og viser bredden i Lippas talent og håndverk.

Vi fikk servert fantastiske sanger i all sin prakt: Be The Hero, I Don't Need A Roof og Fight The Dragons (Big Fish); Love Somebody Now (ikke fra en forestilling, men helt nydelig); When You're An Addams og Just Around The Corner (Addams Family); Just Like You og Bye, Room (John & Jen); Let Me Down, An Old Fashioned Love Story og Poor Child (The Wild Party), You Are Here (I Am Harvey Milk) samt I Do What I Do og To The Gods (fra det kommende prosjektet The Man In The Ceiling).

Hvert nummer var unikt, fylt med uventet glede og skarpe observasjoner; engasjerende melodier, kontraster og historiefortelling gjennom musikk.

Numrene fra det nye verket, The Man In The Ceiling, var spesielt lovende. De lover en forestilling som virkelig er verdt å få med seg. Det er sjelden en ny sang gir en umiddelbar lyst til å nynne med, men I Do What I Do har den tiltrekningskraften. Og To The Gods er typen Broadway-nummer som definerer karrierer og får publikum til å reise seg i vill begeistring.

Lippa selv er en vinnende personlighet som leder oss gjennom kvelden med selvsikker sjarm. Men bortsett fra Harvey Milk-nummeret, som var eksepsjonelt, hadde det kanskje vært bedre om han lot andre, mer begavede utøvere, synge de beundringsverdige melodiene og tekstene hans. Hans ferdigheter som sanger er ikke alltid like sterke som materialet hans fortjener.

Kanskje ble dette ekstra tydelig på grunn av selskapet han befant seg i. Det er ikke det at han var dårlig – det var han ikke. Men han manglet noe av gnisten og lidenskapen som sangene krever, spesielt i numrene fra Big Fish og Addams Family. Likevel var utvilsomt hans tolkning av You Are Here fra I Am Harvey Milk et av kveldens absolutte høydepunkter – en svært personlig solo fra Lippa selv.

Damian Humbley gjør for musikken i Big Fish det Norbert Leo Butz ikke helt maktet på Broadway: han gjør den gripende, spennende og fylt av undring. Han er i strålende vokal form og viser frem ulike sider av sitt talent – han er en herlig, sjarmerende Fester i The Moon And Me, og transformeres totalt til den mørke, dystre mannen i Let Me Drown. Det ville vært toppen av lykke om han også hadde fått synge Happy/Sad fra Addams Family.

Men kveldens virkelige høydepunkt kom fra det lille fyrverkeriet av talent som er Caroline O'Connor. Uten særlig hjelp fra kostymer eller sminke skapte O'Connor uanstrengt en rekke vidt forskjellige kvinner. Hun leverte fantastiske sanger som hver krevde sin helt særegne stil og vokalmessige styrke.

Hun fikk huset til å koke med sin elleville, komiske framføring av An Old Fashioned Love Story – stemmen var klokkeklar, tekstuttalen eksepsjonell og blikket gnistret av antydninger og løfter. Men tidligere hadde hun også levert en nydelig, stemningsfull versjon av Love Somebody Now, en reflekterende og sårbar ballade. Dette er ikke nødvendigvis stilen O'Connor er mest kjent for, men hun leverte den perfekt. Hun burde synge den alltid.

Aller best var hun likevel som Morticia. Hun var herlig tørrvittig, plettfritt makaber og praktfullt erkebritisk i sin sarkasme. Hennes opptreden her ga mersmak – man får umiddelbart lyst til å se henne i hele rollen mot en Gomez som kan matche hennes eleganse og livsglede. Om en slik skuespiller i det hele tatt finnes.

Babani har gjort et usedvanlig smart valg her. Han valgte et variert repertoar som viste Andrew Lippas allsidige talenter fra sin beste side.

Men kanskje like viktig viste han hvilken enorm dybde O'Connor og Humbley besitter som artister.

Menier Chocolate Factory er en essensiell del av musikkteatermiljøet i London. The Life Of The Party var et nesten perfekt utstillingsvindu for ukjent materiale og uutforsket talent. Forestillingen viste også hvor bra et lite band kan låte, samtidig som den hantydet til storheten i et fullt orkester. Lynne Pages koreografi er smart og poengtert, og utfyller melodiene på en delikat måte.

La oss få se fullverdige oppsetninger av Lippas verk.

Nå.

Med full strykerseksjon...