ANMELDELSE: The State Of Things, Brockley Jack Studio Theatre ✭✭✭✭

The State Of Things

Brockley Jack Studio Theatre,

14. september 2017

4 stjerner

Bestill billetter nå

Dette er et av de sterkeste debutpartiturene jeg noensinne har hørt, rammet inn i en sjarmerende historie om avgangselever i musikk på ungdomsskolen og deres vei fra barndom til voksenliv. Elliot Clay – et navn du bør merke deg – har skrevet en samling sanger som er så melodiøse og fengende at foten begynner å tappe og skuldrene begynner å svinge umiddelbart. Melodiene er alltid treffsikre og totalt fortryllende. Manuset av Thomas Attwood er et velskrevet og friskt blikk på velkjente tenåringsproblemer og gleder, der sju gutter og jenter reagerer på den varslede nedleggelsen av musikklinjen deres. Men det som virkelig skiller manuset ut, er den særegne måten det fletter musikalske partier inn i den talte teksten på. Sang og dialog fordeles i stadig overraskende konfigurasjoner, og skifter stemning og intensitet i de musikalske dramatiseringene med en forbløffende selvsikkerhet og teatralsk kontroll. Attwood og Clay er navn vi kommer til å høre mye mer fra i fremtiden.

Hvordan kan jeg være så sikker? Vel, til tross for sin modenhet og fantasi, er dette bare deres andre forestilling, og en de skrev i all hast. Etter å ha hatt en privat workshop på deres første forsøk, 'Our Season's End', på Arts siste vinter, oppstod denne forestillingen uventet da det plutselig ble en ledig luke i programmet på Jack. Forfatterne er venner av teatrets kunstneriske leder – den alltid initiativrike Kate Bannister – og hennes telefon kom i mai med tilbud om en treukers periode for en ny musikal med samtidssetting. Tre måneder med intens skriving fulgte, og resultatet ble denne velskrevne, originale historien. Men dens største styrke er uten tvil det beste nye partituret i pop-stil jeg har hørt på lenge. Det er ikke et eneste nummer i forestillingen jeg ikke vil høre igjen, og igjen, og igjen. Jeg hadde lyst til å kjøpe både CD, t-skjorte, caps, handlenett og musematte ved salgsbordet etter forestillingen. Jeg kan ikke huske sist jeg var så begeistret for ny musikk.

Attwood regisserer også (og har scenografien) med stor dyktighet og profesjonalitet, og Clay har gjort de fleste arrangementene for skuespiller-musikerne. Han viser en herlig mestring av klangfarger og stemninger, og bruker de ulike instrumentene i 'musikkrommet' – som fungerer som forestillingens ramme – med utrettelig oppfinnsomhet. I tillegg har de samlet et hvelvalgt team av skuespillere til å fylle rollene som gjengen med skolevenner. Clay selv spiller Adam påtangenter, det seriøse midtpunktet i 'bandet' vi blir kjent med. James William-Pattison er trommeslageren Will, hans litt brautende motsetning; Toby Lee er Beefy, den høye og godlynte gitaristen som er den eneste i gruppen i et forhold, med Rosa Lukacs' Jaz, en følsom men tøff drømmer. Videre har vi Peter Cerliencos avslappede Sam og Nell Hardys ettertenksomme Kat. Likevel tilhører forestillingen egentlig Hana Stewart i en kraftprestasjon som Ruth, jenta som må bli voksen raskest og etterlater vennene sine i prosessen. Hennes scenenærvær er elektrisk, og hennes vokale rekkevidde og uttrykk er suverent. Ben Jacobs' mesterlige lysdesign – nesten utelukkende perlehvitt og hvitt på en ellers monokrom scene – lar dem gli inn og ut av fortid og nåtid, mellom minner og nåtid. Det er lagt inn noe bevegelse i regien, men som vanlig i forestillinger med skuespiller-musikere, er mulighetene for koreografi noe begrenset.

Likevel roper energien, lidenskapen og briljansen i musikken etter større ressurser for å virkelig komme til sin rett. Dette er en forestilling som bør sees av enhver produsent eller regissør med respekt for seg selv, som ønsker å finne og utvikle ny, britisk musikalhverdag av høy kvalitet. De får neppe mange bedre tilbud i år, eller neste år. Det vittig konstruerte manuset, skrevet med stor eleganse og økonomi, skaper sterke, gjenkjennelige karakterer. Og sangene – de fantastiske melodiene – inkludert den fabelaktig tempo-fylte 'Welcome', Barry White-parodien 'Maggie', den personlige 'In This Town...' (Clay er opprinnelig fra Stoke-on-Trent), 80-talls disco-hymnen 'Victory', og forestillingens emosjonelle kjerne i den gripende 'The Invisible Girl'. For ikke å glemme tittelsporet, en stadion-filler i grenselandet mellom Oasis og The Beatles: 'The State of Things'.

Det er lenge siden jeg har ønsket et nytt partitur velkommen med en slik iver og glede; et verk som har en så umiddelbar appell, og som samtidig skaper en kraftfull følelse av karakter og holdning. Verket er fremdeles under utvikling. Manuset, selv om det er godt skrevet med en herlig moderne humor, har ennå ikke helt det samme emosjonelle tyngdepunktet som musikken, noe forfatterne er klar over og ønsker å jobbe videre med. Enhver som slår følge med disse guttene og deres prosjekt på reisen videre, vil få en fantastisk opplevelse. Forestillingen spilles frem til slutten av neste uke, lørdag 23. september. Ikke gå glipp av den!

BILLETTER TIL THE STATE OF THINGS