ANMELDELSE: Whisper House, The Other Palace ✭✭✭

Whisper House

The Other Palace

Tirsdag 18. april 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

Ideen om en spøkelseshistorie i musikalform lagt til et hjemsøkt fyrtårn må ha vært uimotståelig for skaperne bak dette lille verket. Musikken og tekstene er signert Duncan Sheik ('Spring Awakening', 'American Psycho'), mens manus og tekster er ved Kyle Jarrow, basert på et konsept av Keith Powell. Og hvorfor ikke? De går i de velkjente fotsporene til kreative giganter som Henry James, Virginia Woolf, Benjamin Britten og Jack Clayton – navn som virkelig lover godt for sjangeren.

Her befinner vi oss på kysten av Maine, spekket med fyrtårn udødeliggjort av Edward Hopper – isolasjonens poet – og bevisst plassert helt i utkanten av Amerika. Vi er i 1942, USAs første fulle år i andre verdenskrig, med tyske ubåter som truer kysten og jagerfly som river over himmelen. Et slikt krigsfly styrter i havet i flammer med faren til den lille foreldreløse gutten Christopher (Fisher Costello-Rose eller Stanley Jarvis) om bord. Dette sender moren inn i et nervøst sammenbrudd og videre til et asyl for de sinnssyke. Gjennom dette uskyldige barnets øyne blir vi ført til randen av liv og død, til grensen mellom den rasjonelle verden og det som ligger bak. Han blir et yndet mål for et par lakoniske gjenferd som bor i tårnet (Simon Bailey og Niamh Perry). De døde tidligere som følge av at tante Lily unnlot å tenne fyret, og nå har de spesialisert seg på å skremme stedets siste beboer. Samtidig prøver Lily å overleve sammen med den japansk-amerikanske Altmuligmannen Yasuhiro (Nicholas Goh), som tilfører historien et anstrøk av melvillsk eksotisme – til stor irritasjon for den lokale sheriffen (Simon Lipkin), som etter hvert får i oppgave å jakte ham ned som en krigsfange på flukt. Og det er egentlig det hele. Det er mye langtekkelig eksposisjon og mange tilbakeblikk, men lite handling. Det som faktisk skjer, som at Christopher setter seg fast i sjøen, føles repetitivt. Ensembler gjør en strålende jobb med å forsøke å menneskeliggjøre situasjonen, men historien deres kommer aldri ordentlig i mål.

Simon Bailey, Dianne Pilkington, Nicholas Goh, Niamh Perry i Whisper House

Scenograf Andrew Riley har gjort dette aspektet ved verket til sitt ledende prinsipp og skapt et imponerende konsept for scenen. Han har realisert det i konsentriske sirkler av treplattinger som synker ned i dypet på hovedscenen i The Other Palace. De øverste nivåene huser det sju mann sterke bandet (en disiplinert rockekvartett supplert med valthorn, trompeter og treblåsere under ledelse av Daniel A. Weiss, med perfekt lyddesign av Gregory Clarke), samt stoler for skuespillerne som er på scenen gjennom begge akter. Legg til Mark Holthusens kunstneriske projeksjoner, inkludert surrealistiske bølgeanimasjoner, og Alex Drofiaks stemningsfulle lyssetting, så har du en av de vakreste produksjonene på denne scenen på lang tid. Den har en enkelhet og sammenheng som er herlig i seg selv. Regissør Adam Lenson beveger ensemblet med mesterlig presisjon, og timer alt til de bølgende country- og folkrock-tonene med sirkulære bevegelser opp og ned på nivåene. Det hele presenteres med en upåklagelig omsorg og respekt for hver eneste stavelse og tone.

Skuespillerne leverer prestasjoner med minutiøs presisjon og kontrollerte nyanser. De er alltid en fryd å lytte til, og de fremstår som fullstendig overbeviste om rollenes verdi og den enkle historien de skal formidle. Øyeblikk for øyeblikk virker det som om teksten krever denne typen oppmerksomhet. Dialogen er generelt velskrevet, og de musikalske numrene er intelligent utformet. Jason Harts arrangementer, og spesielt Simon Hales bidrag med messing- og treblåsere, er praktfulle og får musikken til å lyde både henførende og fengslende. Det burde fungere. Det burde virkelig det.

Nicholas Goh, Simon Lipkin og Dianne Pilkington i Whisper House

Og likevel gjør det ikke det... ikke helt. Selv om vi beundrer det kunstneriske og den vakre presentasjonen, føles det hele tiden som om vi holdes på en armlengdes avstand. Den sarkastiske tonen til de syrlig spottende gjenferdene, kombinert med menneskenes manglende evne til å ha reelle, åpne interaksjoner, gjør at verken hjertet eller hjernen hos publikum blir ordentlig engasjert. Vi er klar over at vi er vitne til «noe», men det føles som om vi bare ser det glimtvis ut av øyekroken. Vi får aldri tak i kjernen. Dette kan være bevisst fra forfatternes eller regissørens side, men resultatet er at vår entusiasme kjøles ned, og muligheten for å føle empati med karakterene forsvinner.

Når det gjelder selve musikken, er den fint skrevet, men jo mer man hører, desto mer får man følelsen av å ha hørt det før i en mer spennende form. Åpningsnummeret gir sterke assosiasjoner til The Eagles, og er bare ett av mange tegn på en kreativ kilde som ligger andre steder. Hvert musikkinnslag lykkes med dette: å styre oss bort fra denne forestillingen og mot andre inspirasjonskilder. Denne «bruktpregede» kvaliteten i partituret gjør at man dessverre slutter å følge med. Alt i alt er det et interessant eksperiment og et friskt avvik fra musikalteaterets normer. At det ikke helt innfrir sine egne ambisjoner, er kanskje ikke det verste som kan skje, men det etterlater en litt flat følelse.

Spilles til 27. mai 2017

BESTILL BILLETTER TIL WHISPER HOUSE HER