INTERVJU: Clive Brill – kunstnerisk leder ved Frinton Summer Theatre

Paul T Davies snakker med Clive Brill, produsent og kunstnerisk leder for Frinton Summer Theatre.

Clive Brill

Essex er mer enn de overfladisk solbrune, ordknappe innbyggerne som TV-serien TOWIE vil ha folk til å tro. Grevskapet består av vakkert landskap og pittoresk kystlinje, og ingenting er skjønnere enn kystbyen Frinton-on-Sea. Stedet er fornemt og særpreget, og – utrolig nok i 2018 – hjemsted for Storbritannias siste gjenværende ukerepertoar-ensemble. Basert på den tradisjonelle teaterstrukturen der skuespillere fremfører ukens stykke på kveldene og øver på neste ukes forestilling på dagtid, presenterer kompaniet denne sommeren åtte produksjoner på syv uker. Dette er en ekte Essex-tradisjon med en trofast tilhengerskare som skaper en elektrisk atmosfære i hele byen – alle diskuterer stykkene med en lidenskap og entusiasme mange teatre bare kan drømme om. Tidligere medvirkende inkluderer navn som Vanessa Redgrave, Gary Oldman og Anthony Sher. Midt i en hetebølge som får Frinton-kysten til å skinne vakrere enn noen gang, tok jeg en prat med Clive Brill, produsent og kunstnerisk leder for Frinton Summer Theatre.

PTD: Fortell meg om ditt engasjement i sommerteateret – hvordan startet det hele for deg? CB: Hovedsakelig som resultat av en midtlivskrise! Jeg hadde en lang karriere i TV og radio, hovedsakelig som produsent (Clive produserer og regisserer fortsatt radioteater), og jeg lengtet etter å stå på scenen igjen. Jeg var heldig nok til å få en rolle i Charley’s Aunt i 2012-sesongen, og jeg forelsket meg helt i Frinton og selve teateret. Selv om jeg aldri hadde satt min fot i Frinton før det engasjementet, var jeg fast bestemt på å komme tilbake. Det gjorde jeg, og i mitt tredje år fikk jeg med meg Richard Wilson for å spille i The Dog. I 2015 tok jeg over som produsent og kunstnerisk leder.  En fornyelse jeg innførte var å utvide prøvetiden til ti dager – tro det eller ei, men det har utgjort en enorm forskjell! Vi har heller ikke et fast ensemble gjennom hele sesongen; rollebesetningen endres fra stykke til stykke. Likevel sørger vi for at hvert nye ensemble ser en gjennomgang av den forrige produksjonen, noe som skaper en fantastisk følelse av støtte og samhold. Det betyr også at vi kan rulle ut et bredt nett i castingen. Vi starter for eksempel i år med Driving Miss Daisy, som krever sterke, eldre karakterer. Vi så åtte skuespillerinner for rollen som Daisy, og nivået var utrolig høyt. PTD: Hvordan finner du den rette balansen for sesongen? Hva påvirker valget av produksjoner? CB: Vel, vi er først og fremst publikumsstyrte – uten dem hadde vi ikke eksistert! I snitt har vi en beleggsprosent på 85 %, noe jeg vet mange kunstneriske ledere er misunnelige på. Publikummet vårt er brennende lojale; de ser alle produksjonene og kommer igjen år etter år, og de er ikke redde for å si meningen sin! Vennearrangementet Friends of Frinton Summer Theatre gjør også en strålende jobb med å samle inn midler gjennom året slik at vi kan leie McGrigor Hall for sesongen. Jeg er veldig bevisst på at man må glede publikum, og jeg mener at man får den rette miksen ved å gå gjennom sjangrene – komedie, drama, thriller og musikal. PTD: Gjør det programmet litt forsiktig når det gjelder risiko? CB: Man kan absolutt ta risiko innenfor rammene man setter som produsent, så lenge man har kjerne群publikummet i tankene. Jeg har introdusert mer moderne stykker, som Shelagh Stephensons Memory of Water, og i år har vi et helt nytt stykke, Love Virtually, av Daniel Glattauer. Boken har solgt i millioner av eksemplarer over hele Europa med påfølgende dramatiseringer. Dette blir Storbritannia-premieren; en herlig romantisk komedie som jeg tidligere har produsert som hørespill med David Tennant og Emilia Fox. Men jeg antar at den største risikoen i år er at vi setter opp Spellemann på taket i et telt på strandpromenaden! PTD: Se, det er en risiko! CB: Ja, og vi spiller den samme uke som Death Trap settes opp i teatersalen! Spellemann er så aktuell nå, med sine temaer rundt eksil og migrasjon, og jeg kunne ikke motstå fristelsen. Så publikum har muligheten til å se to forestillinger på én uke, og begge på lørdagen! PTD: Vil du si at Spellemann er sesongens store høydepunkt? CB: På mange måter ja, fordi vi er eventyrlystne og bryter ut av den faste salen. Vi ønsker virkelig å vise hva vi kan for et større publikum – salen er ofte helt utsolgt. Men siden vi ikke mottar noen offentlig støtte, må vi operere innenfor stramme budsjettrammer. Det kan også være en styrke; forestillingen vår har en gruppe fantastiske skuespillermusikere – et band i stedet for et orkester – og dukker! Det er utvilsomt vårt dristigste prosjekt så langt, men Spellemann på taket under teltduken blir en opplevelse vi sent vil glemme. Deretter avslutter vi med en ekte farse-klassiker, Boeing Boeing, som forhåpentligvis sender publikum hjem i strålende humør! PTD: Det er en flott sesong, og jeg vil også trekke frem at dere markerer hundreårsdagen for slutten av første verdenskrig med Private Peaceful.  Takk, Clive, og jeg håper jeg rekker å få med meg noe av programmet! FRINTON SOMMERSESONG 2018. Driving Miss Daisy. 10.–14. juli. Our Man in Havana. 17.–21. juli. Private Peaceful. 24.–28. juli. Blithe Spirit. 31. juli–4. august. Love Virtually. 7.–11. august. Death Trap. 14.–18. august. Fiddler on the Roof – 14.–19. august. Boeing Boeing. 21.–25. august.

BILLETTKONTOR FRINTON SUMMER THEATRE