INTERVJU: Drew McOnie om å få musikaler til å danse

Drew McOnie. Foto: Pamela Raith Når du snakker med koreograf Drew McOnie, er det umulig å ikke la seg rive med av hans smittende ungdommelige entusiasme og beundre talentet denne unge teaterskaperen utstråler. Det er rett og slett inspirerende! Douglas Mayo tok en rask prat med ham om fortiden, nåværende forestillinger og veien videre. Hva var det som gjorde at du valgte koreografi fremfor å bare jobbe som danser?

For meg var det nesten litt omvendt; jeg lærte å danse for å tilegne meg det vokabularet jeg trengte til mine egne koreografier. På veien ble jeg bitt av basillen. Jeg elsket å se forestillinger, danset alltid rundt og satte opp mine egne show, og jeg ble veldig påvirket av det jeg så på scenen. Som guttunge kom jeg ut av teatret og tenkte «jeg skulle ønske det var min idé» eller «skulle ønske det var jeg som skapte den koreografien», heller enn å ønske at det var jeg som sang sangen eller utførte dansen.

Derfra gikk det slag i slag med nokså tvilsomme skoleoppsetninger i skolegården. Det absolutte lavpunktet var Joseph And The Amazing Technicolour Dreamcoat, hvor ingen dukket opp. Etter det handlet det egentlig bare om å lære mens jeg holdt på.

Ensemblet i In The Heights. Foto: Johan Persson Hvor begynner du når du får i oppdrag å koreografere en forestilling? Koreografer blir ofte hyret inn for å levere en helt spesifikk stil. Tidlig i karrieren bestemte jeg meg for at jeg ikke ville bli definert av én bestemt sjanger. Mangfold er selve nøkkelen når det kommer til teaterkoreografi.

Som danser likte jeg så mange ulike stiler, så jeg ønsket å bli en koreograf kjent for allsidighet. Når et nytt prosjekt dukker opp, blir jeg ofte mest trigget av titler som skremmer meg – slik In The Heights gjorde.

Det kreves en enorm mengde research og læring for at jeg skal kunne lande en slik forestilling. Jeg håper det gjør meg til en bedre kunstner.

Hva slags forestillinger liker du best å jobbe med? Jeg elsker stykker der dansen har et narrativt ansvar. Det å kunne bruke dans til å skape et visuelt språk er utrolig spennende. Hvordan griper du an en ny forestilling? Mer etablerte koreografer snakker ofte om å bruke dansearrangører og faste arbeidsmetoder. Hva med deg?

Katy Lowenhoff som Gin og Simon Hardwick som Tonic i Drunk. Foto: Marc Hankins

Jeg elsker å jobbe med musikere, komponister og arrangører. Noe av det beste arbeidet jeg har gjort, og det jeg er mest stolt av, har oppstått i tett samarbeid med musikalsk leder eller supervisor. Da kan vi forme musikk og bevegelse slik at de fungerer som én enhet.

Du har nylig startet ditt eget dansekompani. Kan du fortelle litt om The Drew McOnie Company?

Det er noe jeg alltid har drømt om. Kompaniet er opprettet for å hylle mangfoldet blant musikalteater-utøvere, og det faktum at de har den unike evnen til å agere og fortelle historier med kroppen. Jeg innså at det ikke fantes et kompani som rendyrket dansestilen fra musikaler. Jeg ønsket et sted der disse utrolige danserne kunne møtes og dele en felles lidenskap.

Det er litt den «Chorus Line»-tankegangen; en forestilling bygget rundt disse ekstremt dyktige og skolerte artistene. Dette er folk som ofte ender opp i ensemblet i musikaler, og som – hvis de er heldige – får skinne i et dansebrudd her og der.

Vi har fått en mulighet på Old Vic, noe som er helt enormt. De er høyt respektert og kreative, og de har vist en genuin interesse og lidenskap for kompaniet. Det er ganske ekstraordinært.

Du er nå i gang med en ny produksjon av Jekyll and Hyde. Kan du fortelle litt om den?

Det er veldig spennende og kverner i hodet mitt nesten konstant. Vi har hatt den første workshopen og forbereder den neste etter jul. Det er en tittel som er aktuell i folks bevissthet nå, takket være den nye ITV-produksjonen. Musikken komponeres av Grant Olding, som jeg også samarbeidet med på Drunk. Vi har et veldig godt forhold. Å jobbe med ham er virkelig et møte mellom to kreative sjeler. Det vil være solid forankret i musikalsjangeren – mørkt, med en sexy kjerne, og musikken er en herlig krasj mellom elektronika og storslått swing. Vi har med oss 12 dansere som er helt eksepsjonelle. Med alle disse forestillingene i sving, får du i det hele tatt tid til å sove? In The Heights spilles nå på Kings Cross Theatre, jeg er i prøver på The Lorax, som er Old Vics juleforestilling, og den splitter nye produksjonen av Hairspray turnerer for tiden i Storbritannia – og nå altså Jekyll and Hyde i tillegg. Det hjelper meg i hvert fall med å sovne om kvelden, det kan jeg love deg. Er det noen spesielle forestillinger som står på ønskelisten din å koreografere? Det finnes klassikere som de fleste koreografer drømmer om, som Singin’ In The Rain, men det som virkelig får blodet til å pumpe, er helt nye stykker. Jeg har enorm respekt for mine forgjengere som Jerome Robbins, Bob Fosse og Michael Bennett. Hver gang man jobber med en forestilling som ble skapt av en av disse ikonene, ser man det gjennom deres filter. Det som virkelig ville vært en glede, er å jobbe med forestillinger der jeg skaper koreografien helt fra bunnen av i min egen fantasi, fremfor å tolke andre. Det ser jeg frem til. BESTILL BILLETTER NÅ TIL  IN THE HEIGHTS, THE LORAX, HAIRSPRAY PÅ TURNÉ ELLER JEKYLL AND HYDE