ANMELDELSE: Abigail's Party, Queen's Theatre Hornchurch ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Mike Leighs ikoniske stykke Abigail's Party, som nå spilles ved Queen's Theatre i Hornchurch før det legger ut på turné.

Ensemblet i Abigail's Party. Foto: Mark Sepple Abigail's Party

Queen's Theatre Hornchurch, London

Fire stjerner

Bestill billetter nå

Siden premieren i 1977 har Mike Leighs legendariske Abigail's Party pustet nytt liv på scener i London, over hele Storbritannia og til og med off-Broadway. Nå har stykket endelig vendt hjem til sine røtter i Essex i en fornøyelig ny produksjon ved Queen's Theatre i Hornchurch, like ved Romford. Med Lee Newbys detaljerte og sjarmerende tidsriktige scenografi som bakteppe, utforskes endringer og verdiskifter i 70-tallssamfunnet gjennom et lørdagsselskap hjemme hos den streberiske Beverly og hennes stressede ektemann Laurence. Med ost- og ananas-snacks, rikelig med gin og Bacardi, underholder de naboene: det unge paret Ange og Tone, og den skilte moren Sue, som er på flukt fra den 15 år gamle punk-datteren Abigails ville hjemmefest.

Melanie Gutteridge og Liam Bergin i Abigail's Party. Foto: Mark Sepple.

Spenningene i de to ekteskapene bobler rett under overflaten, og etter hvert som alkoholen flyter, kommer tydelige tegn på ulykkelighet, fiendtlighet og bitterhet til syne – men alt holdes så vidt i sjakk av kveldens påtvungne dannelse. Stykkets udødelige appell skyldes i stor grad Leighs øre for dagligtale, med replikker som har gjort dette til en sitatvennlig kultklassiker, men her er også temaer som treffer like sterkt i dag som på 70-tallet.

Førti år senere er Beverly og Laurences besettelse av klasse fremdeles relevant i et samfunn der sosial mobilitet og muligheter for arbeiderklassen fortsatt kan virke begrenset. Selv om rase kun berøres flyktig av de fem hvite karakterene, skildrer stykket mennesker som forsøker å navigere hverdagslivet i en tid med store sosiale omveltninger – noe som føles like aktuelt i dagens britiske samfunn. Handlingen foregår mens kvinnefrigjøringen står sterkt, og vi ser karakterer som prøver å finne sin identitet i ekteskap der tradisjonelle roller blir utfordret. Det finnes en urovekkende Pinter-aktig kvalitet i enkelte scener, spesielt når karakterene bytter partnere for å danse, men under regissør Douglas Rintouls ledelse fremhever denne oppsetningen også Leighs skildring av mannlig aggresjon – fra Laurences frustrerte raserianfall mot Beverly til Tones ulmende indignasjon over den godhjertede Ange.

Amy Downham og Melanie Gutteridge i Abigail's Party. Foto: Mark Sepple.

Til tross for de mørkere undertonene er det komedien som er Abigail's Partys største styrke, og det er det rikelig av i Rintouls regi. Melanie Gutteridge rister av seg minnene fra tidligere Beverly-tolkninger, fra Alison Steadman til de mer nylige Jill Halfpenny og Amanda Abbington, med en uvanlig nedtonet presentasjon som unngår 70-talls-camp. Hun er konstant opptatt av å bekrefte sin sosiale status, og virker bare lykkelig og avslappet når hun danser til sine favorittpoplåter. Og ja, vi får fortsatt Demis Roussos og andre 70-tallsperler, inkludert Baccaras stemningsfulle «Yes Sir, I Can Boogie».

Selv om det er Beverlys ansikt som pryder alle plakatene, tillater denne tilnærmingen ensemblet å skinne i fellesskap. Amy Downham briljerer som den snille Ange, den eneste karakteren som virker trygg i seg selv. Med en perfekt Romford-dialekt er hennes Ange ingen veik type, men en kvinne med kontroll over eget liv, utstyrt med en viljestyrke og sunn fornuft som dukker opp når det virkelig gjelder.

Melanie Gutteridge som Beverly. Foto: Mark Sepple

Christopher Staines er utmerket som Laurence, en spent nervebunt skjult bak en tynn fasade av elskverdig sjarm, mens Susie Emmett er perfekt som middelklasse-naboen Sue, rastløs og svakt forvirret over naboenes oppførsel. Liam Bergin er en dyster og mutt skikkelse i rollen som Tone, en mislykket profesjonell fotballspiller som nå må jobbe som operatør, og som tilsynelatende har lite til overs for sin pratsomme og sosialt trygge kone. Selv om de kjente karakterene er på plass, gir Rintoul oss et friskt perspektiv som gjør dem like levende og ekte som de var for fire tiår siden.

Spilles ved Queen's Theatre Hornchurch til 22. september 2018, og deretter på turné.

26. september–20. oktober: Derby Theatre 30. oktober–17. november: Salisbury Playhouse 27.–29. november: Les Théâtres de la Ville de Luxembourg