ANMELDELSE: Alice's Adventures In Wonderland, Opera Holland Park ✭✭✭✭✭

Opera Holland Parks Alice i Eventyrland. Foto: Alex Brenner Alice's Adventures In Wonderland

Opera Holland Park

18/07/15

5 stjerner

Denne herlige operaen av Will Todd og Maggie Gottlieb hadde premiere ved Opera Holland Park for et par år siden, og er nå tilbake på repertoaret i løpet av sommersesongen 2015. En plate med alle de viktigste numrene ble utgitt for noen måneder siden og anmeldt her. Forestillingen fant sted på en av plenene bak det faste Holland Park-komplekset, med fire ulike kulisser som sangerne, orkesteret og publikum vandret mellom til tonene av en gjentakende (og svært fengende) latin-inspirert overgangssekvens. Besetningen og musikerne gjentar i stor grad rollene sine fra 2013. Karakterene og selve handlingen er hentet fra Lewis Carroll (nå 150 år ung), men det er også lagt inn en rammehistorie – tilsynelatende inspirert av Harry Potter-bøkene – som i utgangspunktet plasserer Alice (Fflur Wyn) i den lite tiltalende industribyen Grimthorpe nord i England, i stedet for i det viktorianske Oxford. Hun er mer enn klar for å rømme derfra så snart hun slår seg sammen med en talende hvit kanin (James Cleverton). Etter de første møtene med en kontratenor av en Cheshire-katt (Magid El-Bushra) og en syngende flaske (Maud Millar) som kunne gitt Cunégonde kamp til døren i coloratura, er vi for alvor i gang. Vi blir i rask rekkefølge introdusert for alle de kjente karakterene fra historien, hvorav de fleste får sin egen arie for å etablere sin personlighet, før de dukker opp igjen i senere tablåer. Mye av dialogen er klokelig hentet direkte fra Carroll, krydret med et dryss av vitser og dagsaktuelle referanser (satiren over dagens testfokuserte skolekultur er spesielt treffsikker i hendene på Humpty Dumpty og Tweedle Dum og Tweedle Dee). Etter hvert som vi flytter oss mellom scenene, ser vi at det er rikelig med «malice» i Eventyrland i form av den røde dronningen (Robert Burt) og hennes håndlangere. Operaens andre halvdel handler i stor grad om Alices økende besluttsomhet for å konfrontere dette vilkårlige og enerådende tyranniet og gjenopprette orden. Et vendepunkt her er Alices ene store arie – «I flew high in my dreams» – som er et ekspansivt og ambisiøst Sondheim-aktig nummer som minner om «I remember sky» fra Evening Primrose. Derfra og ut faller de onde kreftene sammen, og Eventyrland blir raskt gjenopprettet før Alice sendes tilbake til Grimthorpe, subtilt forandret. Så hvorfor fungerer dette så bra? Svaret ligger delvis i å holde seg tett til originalen uten å gjøre endringer bare for endringens skyld. Alle som skal bearbeide Carroll gjør lurt i å huske at han i det virkelige liv var en anerkjent matematiker og logiker. Resonnementene kan være snudd på hodet og det motsatte av fornuftige, men de følger likevel en helt egen logikk som blir desto morsommere når den spilles ut med største alvor, slik som her. En annen form for lojalitet til Carroll (og illustratøren Tenniel!) ligger i kostymene, som er imponerende detaljerte og tro mot originalene, men også svært fantasifulle der de må avvike. For eksempel er larve-kostymet herlig overdrevent, og rustningen til den hvite ridderen er genialt improvisert frem av helt hverdagslig, skinnende kjøkkenutstyr. Scenografien er fargerik, munter og solid, der det mest vellykkede kanskje er det skjeve bordet til Hattemakerens teselskap. Det gjøres også god bruk av de naturlige omgivelsene – karakterer dukker plutselig opp fra buskaset, og trærne i parken blir en del av handlingen. Musikken er også lagt opp for å fungere godt utendørs. Mye av den består av listig underbyggende musikk som ikke forstyrrer formidlingen av teksten. Men det er også stor stilmessig variasjon – med innslag av latin, calypso og jazzrytmer, og mange ekko fra kjente komponister, som for eksempel Bernsteins West Side Story. Det er rikelig med humoristisk pastisj, alltid elegant utført. Orkesteret på tolv personer har mye å gjøre: de setter i gang med en livlig og stemningssettende overtyre, og det følger mange karakteristiske soloer etterpå. Det er ingen enkel oppgave for dirigent Matthew Waldren å styre disse spredte kreftene utendørs og i bevegelse, men han holdt et friskt tempo og klarte å holde alle samlet uten synlige problemer. Blant de individuelle prestasjonene må Wyn trekkes frem for sin klare tekstformidling og sin sjelfulle, men presise tolkning av hovedrollen. Robert Burt skapte en storm av tilgjort, travel harme som den røde dronningen – en verdig søster til Miss Trunchbull. Keel Watson gjorde mye ut av sin «Wonderland Blues», som kanskje er det mest minneverdige musikalske nummeret i forestillingen; og Victoria Simmonds styrte og ordnet energisk som Hattemakeren før hun falt for sjarmen til den eksentriske hertuginnen, spilt av Maud Millar. Påskeharen, den hvite ridderen, Hasselmusen og Humpty Dumpty ble alle levert med livlige portretter. En kvartett med «viktorianere», som så ut som de hadde flyktet fra Topsy-Turvy, sørget for backing, kommentarer og veiledning for publikum. Hva syntes så publikum om det hele? Barna virket fullstendig trollbundet, og det sto mer enn noen få voksne bakerst som humret seg gjennom de mange replikkene som har dobbel betydning for ulike aldersgrupper, uten å være dristige double entendres. Jeg var ikke helt overbevist om at det var nødvendig å flytte seg fra scene til scene for å hindre at barna ble rastløse. Det var lite som tydet på at det ville skje der jeg satt, og på noen måter virket flyttingen mot sin hensikt når det gjaldt konsentrasjon og fokus. For det første tok det litt tid før alle fant seg til rette og koblet seg på musikk og tekst igjen; og for det andre hindret de stadige scenesiftene skuespillerne i å interagere direkte og kraftfullt med publikum. Ingrediensene her ligner på det man finner i en virkelig god julepantomime: muligheten for litt mer direkte interaksjon i tråd med pantotradisjonen ville ha økt gleden for det unge publikummet ytterligere.

Men det er bare en liten innvending. Hvis du gikk glipp av denne sjarmerende operaen i denne omgang, bør du bestille billetter nå til en av forestillingene ved Linbury Studio Theatre i begynnelsen av november. Du vil ikke angre.

For mer informasjon, besøk www.operahollandpark.com