ANMELDELSE: Barnum, UK-turné ✭✭

Foto: Johan Persson Barnum

Churchill Theatre, Bromley : UK-turné

18. mars 2015

2 stjerner

Se for deg lyden av metall som blir dratt over betong. Eller lyden av Lee Marvin som tygger seg tonedøvt gjennom musikken i I Was Born Under A Wandering Star. Den hule, gjenno mhallende, dødelige, atonale lyden. Har du lyden i hodet? Det er ikke lyden du forventer å høre, sang etter sang, fra hovedrolleinnehaveren i en musikal, er det vel?

Likevel er det nettopp den lyden Brian Conley produserer i sin stjernerolle i Barnum, som nå spilles på Churchill Theatre i Bromley som en del av sin britiske turné. Akkurat den lyden, en som får Harvey Fierstein til å høres ut som Howard Keel i sammenligning.

Du vet du er i trøbbel når skuespilleren som spiller Tom Thumb leverer den mest fullendte prestasjonen i en forestilling av Barnum. Men det er nettopp tilfelle her.

Det er helt ufattelig hvordan dette kunne skje. Denne oppsetningen startet sitt liv i Chichester, og da var den polert, oppkvikkende, spennende og full av hjertevarme. (Les vår Chichester-anmeldelse). Den hadde et helt annet manus der, og den overordnede tilnærmingen var helt annerledes. Den var besatt med folk som alle kunne spille, synge og danse, og de spilte med ekte gnist.

Cameron Mackintosh godkjente imidlertid ikke den produksjonen, noe som kom tydelig frem i Channel 4-dokumentaren The Sound of Musicals, som avslørte intrigene bak kulissene og utfordringene det daværende teamet hadde med Mackintosh og hans visjon for stykket. Det er ikke helt klart hva Mackintoshs problem var, men det virket, merkelig nok, å dreie seg om en misnøye med prestasjonen til Christopher Fitzgerald, hvis Barnum var en mer kompleks, interessant og helhetlig karakter enn forventet – og mindre av en «se på meg når jeg brifer»-type. Resultatet var at Chichester-oppsetningen aldri ble flyttet til London, og Mackintosh kunngjorde en ny versjon med nye skuespillere som skulle på turné i Storbritannia.

Så, turnéversjonen som nå er i Bromley, er den Mackintosh-godkjente versjonen av Barnum (han har til og med revidert teksten sammen med originalforfatter Mark Bramble), en versjon som henter inspirasjon fra de originale 80-tallsoppsetningene med Jim Dale og Glenn Close på Broadway, og Michael Crawford i West End. I likhet med dem er kjernen i denne produksjonen en prangende og stilig stjerne med god sans for humor; men i motsetning til dem, er dette nesten helt umusikalsk.

Programmet minner om at da Barnum hadde premiere på Broadway, var det store problemer med orkestreringen av Cy Colemans livlige musikk: «De var alle demente versjoner av 'turkey in the straw' – preget av strengelyder, mye feler, marerittaktig og helt ubrukelig». Stephen Metcalfes bearbeidelser av William David Brohns orkestreringer her er kanskje ikke demente, men de berøver musikken for sin livsglede og skaper et flatt, kjedelig og syntetisk slør over hver eneste tone og melodi.

Ingenting ved partituret får hjelp av Ian Townsends musikalske ledelse, Mike Potters lyddesign eller spillingen fra tiersemblet. Musikken trenger raske, spretne tempi i de fleste numrene, men nyter også godt av en dvelende takt når det er dramatisk passende; middelmådig tempo gagner ingen. «One Brick At A Time» er rett og slett for treg til å bli det sprudlende glansnummeret det kan være; det er ingen vits i å gjøre «The Museum Song», en av de smarteste og mest krevende hurtigsnakkende soloene i en musikal, med mindre den gjøres med eksemplarisk diksjon i et heseblesende tempo som så kan akselereres til en formidabel effekt. Det er ikke et nummer som skal ris i trygt trav.

Enten det skyldes spillingen eller lyden, så er den perkusive storbandpulsen som bærer og definerer numre som «Come Follow The Band» og «Join The Circus» nesten fraværende. Det er rett og slett ingen presisjon, ingen trygg rytmisk kjerne, med det resultat at Colemans musikk mangler den sprudlende energien som vanligvis får den til å skille seg ut.

For det meste hjelper ikke sangen heller. Når unntakene kommer, merkes de godt, fanger oppmerksomheten og gir et glimt av hva Barnum kunne vært. Mikey Jay-Heath er fenomenal som Tom Thumb, og hans store nummer, «Bigger Isn't Better», er fantastisk på alle måter. Jay-Heath synger med stor dyktighet, danser energisk og med presise linjer slik at hans energi og evner fyller scenen. Landi Oshinowa viser sterke vokale kvaliteter to ganger. Hennes Joyce Heth-nummer, «Thank God I'm Old», gløder vokalt, og hennes nummer i andre akt, «Black and White», er en bunnsolid jazz/blues-låt som fungerer som en velkommen oase i et hav av nesten livløse vokale prestasjoner.

Problemet ligger ikke hos ensemblet, som er en talentfull, hardtarbeidende og energisk gjeng som synger kraftfullt og ivaretar både harmoni og melodi. Lyden de produserer i de store numrene, selv mens de gir alt i Andrew Wrights sprudlende, fengslende og fysisk krevende koreografi, er utmerket og fyldig. Av og til løper de foran den tamme takten i iveren etter å yte trinnene og sangene rettferdighet; dette trekker ikke ned hos dem, men viser snarere at feilen ligger hos orkesteret og hovedrollene.

Stjernene. For å gi han den anerkjennelsen han fortjener: Brian Conley har få problemer med showmann-aspektene av rollen. Han tøyser uanstrengt med publikum, utfører triks med stil, svelger flammer, høster stor latter, mestrer den vanskelige balanselinen på tredje forsøk og dyrker de sleipe selgertaktikkene som tegner hans Barnum som den fullendte gründer. På overflaten er Conley en strålende P.T. Barnum.

Men for at musikalen skal fungere som en musikal, må det være et hjerte under den glitrende fasaden og substans under stilen. En evne til å synge er også nyttig. Conley leverer hverken hjerte eller substans, skuespillet hans er grunt, og han kan definitivt ikke synge – ikke engang på en sjarmerende «snakkesang»-måte. Dermed fungerer rett og slett ikke de musikalske aspektene, selve ryggraden i stykket.

Hverken Linzi Hateley som Chairy Barnum eller Kimberley Blake som Jenny Lind klarer å heve forestillingen. Begge er endimensjonale, kliniske og mer enn litt kjedelige. Ingen av dem har noen kjemi med Conley, selv om de ikke kan klandres for det alene. Det er også en del sang som er sur, spesielt fra Blake, noe som er uheldig siden Lind skal forestille å være verdens beste sanger. Det er vanskelig å ikke synes synd på Hateley; duettene hennes med Conley er delikate og reflekterende, men Conleys raspende stemme ødelegger dem totalt.

Det er noen flotte biroller fra Nick Butcher og Edward Wade, som begge er erfarne «triple-threats» med lyse fremtider. Fremstående ensemblemedlemmer som aldri sviktet i energi eller vokal evne, inkluderte Courtney-Mae Briggs, Louis Stockil, Jennifer Robinson, Georgie Ashford og Silvia Dopazo. David Birch spiller Wilton med stor selvsikkerhet og er en annen utmerket sanger/danser i fellesnummerne.

Hele ensemblet fungerer godt sammen, flytter kulisser, gir god dramatisk og vokal støtte, og danser med en iver og innsats som er kraftfull og engasjerende. Sirkusarbeidet de gjør, med hjelp av Juliette Hardy-Donaldson, er imponerende og morsomt. Turn, akrobatikk og triks i alle varianter: det er et sirkus fullt av elegante og proffe bevegelser. Innsatsen deres i «Black and White», «Come Follow The Band» og «Join The Circus» var en fryd å se på.

Scenografien og kostymene fra Scott Pask, Paul Wills og Lone Schacksen er fargerike og passende, og setter stemningen for en fortelling om sirkusfeber på en perfekt måte. Scenen er ikke alltid godt opplyst, og det er en konstant dempet effekt som virker pussig, selv om den står i stil med akkompagnementet.

Dette er ikke Barnum på sitt beste. Det er vanskelig å vite hva regissør Jean-Pierre Van Der Spuy driver med. Den er ikke i nærheten av den varme og forførende oppsetningen i Chichester. Publikummet jeg så den sammen med så ut til å kose seg greit, men det må skyldes de (betydelige) iboende kvalitetene i historien og musikken, samt ensemblets ukuelige ånd, ikke hovedrollene. Enten det, eller så har de ingenting å sammenligne med.

Denne versjonen av Barnum tilhører Tom Thumb. Og hvor ofte får man egentlig sagt det?