ANMELDELSE: Beowulf, Etcetera Theatre ✭✭✭

Beowulf

Etcetera Theatre, Camden

13. februar 2015

3 stjerner

Det absolutt beste med å se nye verk, er at man aldri helt vet hva man går til. Kjente, etablerte forfattere, skuespillere eller regissører kan være involvert i skikkelige blindgjengere av noen produksjoner. Ukjente talenter kan derimot skape teatralsk alkymi. Og ting kan vise seg å være noe helt annet enn de høres ut som eller gir inntrykk av.

Beowulf var det første litterære verket jeg måtte skrive en universitetsinnlevering om. Et mektig, vidstrakt episk dikt, fullt av arkaiske vendinger. Ifølge min lærde veileder er det det mest slagkraftige eksemplet på tradisjonell muntlig historiefortelling – overlevert gjennom generasjoner før det endelig ble skrevet ned. En slags dokumentarisk poesi i sanntid. Tungt arbeid, men tidvis svært fengslende.

Autojeu Theatre presenterer nå Beowulf på Etcetera Theatre i Camden. Stykket bærer kanskje samme navn som det store diktet, men der stopper også likhetene.

Dette er et teaterstykke som antageligvis er utviklet av de to stjernene selv: Sam Gibbs og Pete Buffery. Det er delvis improvisasjon, delvis finslipt komiribbe, delvis julepantomime, delvis musikal, delvis fysisk teater og delvis ren og skjær galskap. Denne versjonen av Beowulf er et fantasifullt komisk dypdykk som balanserer lekent i fotsporene til klassisk vaudeville. Det trosser enhver kategorisering, og det på en utelukkende positiv måte.

I hjertet av forestillingen finner vi en umake, men genuint bemerkelsesverdig komiduo. Gibbs er den skjeggete, brautende mannlige divaen som forteller sin versjon av Beowulf-sagnet til publikum. Han spiller alle rollene med vidd og respektløshet, og knuser den fjerde veggen hver gang det er mulig å høste en latter eller plukke ut en publikummer for litt ekstra oppmerksomhet. Fra hans perspektiv er han det eneste som betyr noe; den blonde musikeren er bare der som en levende lydeffektmaskin.

«Blondie» (Buffery) ser det annerledes. Fra hans ståsted er dette et ekte tospann, hvor begge utøvere er like viktige for forestillingens suksess. Han er krenket over at Gibbs stjeler alt rampelyset og over hans nedlatende holdning. Dermed pønsker han ut hevn, fast bestemt på å få sin rettmessige plass når det er tid for applaus.

Med dette som utgangspunkt presenterer duoen en tøysete fortelling om en tøysete Beowulf som drar på tøysete eventyr og nedkjemper drager som er alt annet enn tøysete. Den følger hendelsene i det gamle diktet svært løst, da interessen her ikke ligger i selve historien, men i måten den blir fortalt på.

Både Gibbs og Buffery er fremragende, men svært ulike klovner, og begge besitter den sjeldne evnen til å fange et publikum med bare et blikk, et lurt smil eller et perfekt timet øyenbrynsloft. De beste øyeblikkene i denne Beowulf-oppsetningen oppstår når det gnistrer mellom dem, og de skaper latter gjennom synkronisering, suveren timing og en herlig (innøvd) forakt for hverandre.

Gibbs har mye materiale å jobbe med, ettersom hovedtyngden av stykket hviler på hans skuldre. Han er uendelig oppfinnsom i måten han skaper ulike karakterer og forteller historien på, og han skifter uanstrengt stemme og kroppsholdning etter det som skjer i narrativet. Han får ekstra poeng for sin absurde miming, spesielt den diskokule-forsterkede svømmesekvensen. (Ekstra poeng hvis disse påfunnene, slik det virket som, var basert på Shelley Winters' undervannsbragder i The Poseidon Adventure).

Buffery er heller ingen sinke på komifronten. Han er eksepsjonell på steinansikt-blikk som Jack Benny ville ha beundret, og fyller rollen som den tause assistenten med glans. Han er en dyktig vokalist, og komposisjonene hans (jeg antar de er hans) er fascinerende og fengende. Han er svært stødig på en rekke instrumenter som han trakterer med stor selvsikkerhet, og leverer svært morsomme og perfekt timede lydeffekter til Gibbs' krumspring.

Stykket er i lengste laget (selv med en spilletid på rundt 60 minutter), og i store deler av forestillingen har Buffery for lite å gjøre. Men det er unektelig originalt, og det er mange øyeblikk som fremkaller latterkrampe. Særlig høydepunkter inkluderer Bufferys vokale lyder av sverdene som Gibbs' helt svinger, sekvensen der kontrollen over den perkussive lyden (som markerer Beowulfs hærs fremrykning) går fra Gibbs til Buffery, og den strålende scenen der Gibbs spiller to elskende som holder hverandre i hendene.

På nettsiden sin skriver Autojeu: «Som kompani ser vi begrensningene for kreativitet og lek som pålegges barn, så med vårt arbeid oppfordrer vi barn til å omfavne leken, samtidig som vi hjelper voksne med å gjenoppdage sin ungdom og huske hvordan det er å 'leke'. Lek er ikke bare ufarlig tøys, det er en mentalitet – en mentalitet som kan (og bør) tas med inn i arbeidslivet og hverdagen. Vi håper å bringe leken til vårt publikum gjennom arbeidet vårt. Lek er ikke bare harmløs moro, det er å finne moro i alt. Lek kan finnes på de mest uvanlige steder. Den kan finnes når du lyver til sjefen om hvorfor du er sen, når du har mistet den siste bussen hjem, eller etter at du har begravd et kjært kjæledyr. Leken er der for å bli funnet, og det er det vi søker å gjøre.»

Tro mot sine ord finner de moroa på et nokså uventet sted – i Beowulf.

Vel verdt å se hvis du er på utkikk etter noe helt utenom det vanlige.