ANMELDELSE: Black Comedy, Minerva Theatre, Chichester ✭✭✭✭

Black Comedy på Minerva Theatre Chichester, med Robyn Addison, Paul Ready og Marcia Warren. Foto: Alastair Muir Black Comedy Minerva Theatre, Chichester. 26. juli 2014 4 stjerner

Det er nesten på dagen 49 år siden premieren på Peter Shaffers ekstraordinære farse, Black Comedy, med Derek Jacobi, Maggie Smith og Albert Finney i hovedrollene, åpnet i Chichester. Nå spilles en nyoppsetning regissert av Jamie Glover på Minerva Theatre, og det er en ren fryd.

Det sentrale premisset er unikt. En ung mann og hans kjæreste venter spent på at hennes far og en potensiell kjøper til kunsten hans skal ankomme. Plutselig går strømmen og de kastes ut i stummende mørke. En eldre nabo snubler inn, skremt av mørket. Så dukker den strenge faren fra militæret opp, rasende over at de er så dårlig forberedt. Deretter kommer naboen som mannen har «lånt» møbler fra for å imponere kjøperen, helt uventet. Mannens andre kjæreste dukker også opp og utgir seg for å være vaskedamen for å prøve å rydde opp i kaoset. Så ankommer elektrikeren, og til slutt den styrtrike kjøperen.

Når stykket åpner, sitter publikum i totalt mørke. Men når sikringen går, tennes scenelysene – slik at en fullt opplyst scene representerer en scene hvor skuespillerne famler i mørket; en bekmørk sal betyr at skuespillerne har lys; og halvlys brukes i øyeblikk med fyrstikker og lommelykter.

Dette gir utallige muligheter for presis og halsbrekkende fysisk komikk, mens det unge paret prøver å opprettholde sine mange løgner og snike naboens møbler og pyntegjenstander tilbake uten at han merker det. Folk faller ned trapper, krasjer i møbler eller dører, vikler seg inn i telefonledninger eller kofferthåndtak, velter gyngestoler og går rett ned i åpne gulvluker – det er et koldtbord av knall og fall. Bevegelsesregissør Kate Waters og Glover har planlagt hvert humoristiske poeng med kirurgisk presisjon.

Og mye av det er genuint morsomt – faktisk helt ustyrtelig.

Glover har klokelig valgt en tidsriktig setting, så følelsen er veldig 60-talls situasjonskomedie – noe som fungerer perfekt.

Skuespillerne er førsteklasses.

Paul Ready er fabelaktig som den uheldige unge mannen med to damer og ingen møbler. Hans fysiske komikk er strålende – han kan rulle ned en trapp med største selvfølgelighet. Han har den nervøse, litt klønete og guttaktige stilen som Richard O'Sullivan perfeksjonerte i sin tid. Med sitt bustete hår og en stadig voksende stabel med løgner, er han komediens naturlige midtpunkt.

Robyn Addison gir utmerket støtte som den smått virkelighetsfjerne kjæresten Carol, og hun er herlig i rollen som den klassiske «blonde bimboen». Jonathan Coy er punktlig og eksplosiv som hennes militærfar – hysterisk morsom i scenen med gyngestolen. Hans evne til å spille på sprengferdig raseri og ildrøde kinner er en fryd å se på.

Rosalee Craig er i storform som den andre kvinnen, og spesielt god når hun utgir seg for å være vaskedamen. Hun har et eget lag med det tøysete og komiske som treffer midt i blinken her.

Shaun Evans finner sin indre John Inman i en fantastisk balansert prestasjon som den pertentlige naboen, med en perfekt blanding av camp-estetikk og arkaiske stereotyper. Det føles aldri støtende på grunn av tidsperioden, men mest av alt på grunn av varmen og stilen Evans tilfører rollen. Han fikk salen til å koke med en tilfeldig bemerkning («Er du sikker på at dette er riktig tidspunkt?») når Ready i mørket hvisker til Craig at hun skal vente på ham i soverommet, og Evans overhører det og tror det er ment for ham. Jeg fikk nesten ikke puste av latter.

Det er også flott innsats fra Mike Grady som den tålmodige elektrikeren og Samuel Dutton som den eksentriske og døve millionæren – sistnevnte leverer et av de mest imponerende fallene ned en luke som ser helt tilfeldig ut.

Men den virkelige stjernen er den eksepsjonelle Marcia Warren, som spiller den lettskremte nabodamen. Hun er praktfull, treffer på hver eneste replikk og skaper uanstrengt stor humor ut av veldig lite. Øyeblikket der hun innser at hun har fått gin i stedet for sitronbrus er utrolig morsomt, bare overgått av øyeblikket da hun forstår at hun i mørket kan forsyne seg med mer gin helt uforstyrret og ender opp dritings. Dette er komisk skuespill på sitt ypperste.

Andrew D. Edwards har skapt en scenografi i to etasjer som utnytter scenerommet maksimalt og støtter komikken perfekt. Alt er nøye plassert slik at det ser tilfeldig ut, så når grunnen til plasseringen blir tydelig, føles det aldri forsert. Kostymene er herlig retro og gir forestillingen ekstra sjarm.

Dette er storartet underholdning som viser hvilken magi teater kan være når målet rett og slett er å glede publikum.

4 stjerner