ANMELDELSE: Catch Me, Above The Arts Theatre ✭✭✭

Catch Me

Above The Arts Theatre

23. november 2016

3 stjerner

Bestill billetter til Catch Me

Det er utrolig spennende å oppdage et så lovende nytt team innen musikalverdenen som Arnoud Breitbarth og Christian Czornyj. Deres debutverk, ‘Catch Me’, har nettopp hatt premiere i en intim oppsetning i lokalene over The Arts Theatre i West End. Breitbarth og Czornyj samarbeider om alle aspekter ved skrivingen og deler både manus, musikk og tekster mellom seg. Det er, i deres egne ord, et levende samarbeid som bærer uvanlig fersk frukt. Tidligere i sommer så jeg en workshop med andre tekster signert Breitbarth, presentert av Mountview Academys kortvarige kurs i musikalskriving, hvor han er tidligere student. Det er synd at Mountview følte de ikke kunne fortsette med et kurs som allerede – i dette fantastiske verket – har produsert et veldig godt stykke ny musikal. Det økonomiske presset slike kurs opererer under er imidlertid nådeløst, noe som naturligvis er et spørsmål for de bevilgende myndigheter.

Enkelt forklart befinner vi oss på en åpen scene der en stor, ny kiste utgjør sentrum (Czornyjs eget design – han står muligens også for lyset), i en scene som minner om Ortons 'Loot'. Åpningskoret byr på vakker musikk, nydelig fremført av ensemblet på fem, noe som umiddelbart signaliserer partnerskapets store musikalske styrke. Deretter føres vi inn i åpningsscenen, dagen før Deans begravelse. Hans etterlatte forlovede, Sarah (Kathryn Pemberton i et nervøst og preget, men kapabelt lune), tar imot det gifte paret Christine (den sjefete og verdenserfarne Jennifer Tilley) og Colin (den uutholdelige og religiøst nidkjære Neal Andrews), samt to kandidater til rollen som 'bestevenn': Harry (den atletiske og kjekke Connor Arnold) og Marc (den rastløse og nevrotiske Matthew Munden, som spiller karakteren med en nesten Aspergers-lignende bokstavelighet). Vinen kommer på bordet, og karakterene manøvrerer rundt hverandre og kommer nær sårbare punkter og blottlagte nerver etter hvert som alkoholen løsner på hemninger og tungebånd. Det er mye humor her, og flere smarte teatralske vendinger – spesielt den som avslutter første akt.

Etter pausen er vi kommet til selve begravelsesdagen. Publikums oppfatning av karakterene sitter nå i ryggmargen, og det er her forfatterne spiller ut trumfkortet sitt. De kaster hele spillet ut i et herlig kaos med en storslått helomvending som sender oss i en helt annen og uventet retning. Den kortere andreakten er mer musikkmettet enn den første og har langt mer handling på scenen som også strekker seg ut mot publikum. Det er villere nå, og handlingen driver fremover mot en forsoning av spenningene mellom disse ukomfortable og dårlig matchede menneskene.

Musikken forblir sterk hele veien og tar seg opp i andre akt. Tekstmessig kan Breitbarths nederlandske opprinnelse, eller kanskje Czornyjs bakgrunn, forklare noen litt tilgjorte vendinger, men de er langt mer på hjemmebane med dialogen. Den flyter så naturlig at man nesten skulle tro den var skrevet av andre hender, noe den altså ikke er. Som et resultat av denne første sceniske oppsetningen vil det trolig gjøres endringer i rekkefølge og struktur for enkelte numre, men det er nettopp det slike workshops og mindre produksjoner er til for. Dekor er holdt til et minimum: noen stoler, noen vinglass og en bunke uåpnet post. Bandet er en trio bestående av piano, cello og gitar, ledet av Rebecca Grant ved tangentene, med arrangementer av gitarist Connor Gallagher (som har videreutviklet et detaljert partitur), støttet av Emma Melvyn. Forfatternes egne vokalarrangementer er praktfulle.

Det siste medlemmet i ensemblet er den avdøde, Dean (spilt av Reuben Beau Davies i en energisk og karismatisk form). Han representerer en av de 4 500 britiske mennene under 45 år som tar sitt eget liv hvert år – selvmord er den vanligste dødsårsaken i denne aldersgruppen. Teatret er fullt av kjente selvmord, mange av dem menn i nære relasjoner. Shakespeare skrev mange slike roller, og utallige forfattere har fulgt etter. I de fleste tilfeller får de som velger å forlate livet ganske tydelige motiver; deres emosjonelle floker fremstilles ofte som en naturlig del av deres tragiske skjebne (tenk bare på Romeo og Julie, eller Antonius og Kleopatra). Slik er det ikke her. Det er faktisk litt av en kamp å plassere en karakter så vital og levende – som en av David Mercers opprørere – midt blant de middelmådige Ayckbourn-aktige figurene som har samlet seg rundt kisten hans.

Jeg forlot forestillingen imponert over det tekniske i å konstruere en så genial kammermusikal av dette materialet, men jeg satt igjen med noen spørsmål om hvilke grunner som drev handlingen fremover. Dette er kanskje noe forfatterne vil se nærmere på etter hvert som de reflekterer over spilleperioden på Above the Arts.

Catch Me spilles frem til 3. desember 2016.

BESTILL BILLETTER TIL CATCH ME PÅ ABOVE THE ARTS THEATRE