ANMELDELSE: Cream, Canal Café Theatre ✭✭✭

Cream Canal Café Theatre

2. juli 2017

3 stjerner

Bestill nå

Publikummet ved bordet mitt for denne kaloririke kveldssouffléen sa at de hadde blitt lokket til teateret av to ting i programteksten: løftet om noe «hysterisk morsomt» og «musikalsk komedie». Punktum finale. De visste hva de ville ha, og fikk det så det sang. Fire hardbarkede showbiz-profffer – Danielle Morris, Brendan Matthew, Katriona Perrett og Daniel Mack Shand – inntok scenen sammen med den eminente kapellmesteren Aron Clingham for å servere en god time med vidd og varme i et potpurri-show stappet med sanger fra glemte, dødsdømte, forkastede eller utskjelte musikaler fra år tilbake. Og det sjarmerende unge paret ved siden av meg var strålende fornøyd med det de fikk.

Åpningsnummeret – et lite unntak fra regelen – er «It’s A Musical» fra den langt fra utskjelte «Something Rotten», og det er sannelig hyggelig å høre den igjen. Med både regi og koreografi signert den tilsynelatende utømmelige talentbunnen Tim McArthur, har nummeret bøttevis med sjarm og setter på mange måter tonen for kvelden. Vi beveger oss raskt over i «I’m Ev’rybody’s Girl» fra Kander og Ebbs «Steel Pier», spekket med perfekte trippelrim og frekk amoralitet, og nok en perle, «Blue Crystal» fra den like utfordrede «The Rink», etterfulgt av «It’s A Business» fra samme teams nesten totalt glemte «Carmen».

Når vi ser nærmere på hva som rører seg her på vår side av «dammen», oppdager vi de skjulte gledene i Tom Jones’ (ja, DEN Tom Jones) musikk til «Matador» – et show sannsynligvis mer kjent for plakaten sin enn for noen faktiske forestillinger folk måtte ha sett: «The Boy From Nowhere» har en nydelig tekst og en vakkert formet melodi som er nokså urettferdig ignorert. Vel, faktisk har Michael Ball spilt den inn. Du skjønner, kresne artister vet hvordan de skal holde liv i disse tingene; og det gjelder mye av repertoaret i denne forestillingen.

Den komisk fortryllende hobbit-sangen fra «Lord of the Rings» er – ærlig talt – hevet over parodi, da den er en overstrømmende feiring av ren rør. (Og rør er ikke et offisielt hobbitt-språk: det er effekten skapt av Matthew Warchus og Sean McKennas – utvilsomt bevisste – grufullt ubehjelpelige ordgyteri.) Hjertet hopper over et slag av å oppdage store kunstnere kapable til store synder, og mer skal det bli – vil dere glede dere over å høre…

En mash-up av jukebox- og katalogmusikaler fra 80- og 90-tallet byr på fengende takter fra «9 to 5» (et show som fungerer utmerket på scenen, og jeg utfordrer hvem som helst som er uenig til duell med sammenrullede programmer på parkeringsplassen her og nå), «Flashdance» – som er noe mer tvilsom – og den virkelig forferdelige «Viva Forever». Dette er imidlertid mildt sammenlignet med grusomhetene i 1989-versjonen av «Sherlock Holmes»: et verk av det simpleste, mest banale kaliberet.

I konkurranse med dette splitter «March of the Falsettos» fremdeles meningene. «Four Jews in A Room, Bitching» høres ille ut, men det er egentlig meningen. Og jeg må bare si det: dette showet forsvinner ikke. Faktisk kommer det tilbake hvilken dag som helst nå. Puss opp Talmud-kunnskapene. Og les dere opp på fuge og kontrapunkt mens dere holder på, for partituret er intet mindre enn nevrotisk «sofistikert».

Og så, tilbake til Storbritannia, og den overdådige heis-ulykken som var «Metropolis». Var? Er? Var? Er? Den blir satt opp igjen på den initiativrike Ye Olde Rose and Crowne (med selveste Maestro Clingham som fast kapellmester i oktober 2017: billettsalget er åpnet!!). Sant nok var hovedgrunnen til å hate dette showet Brian Blesseds medvirkning i den dominerende rollen: Jeg så den tre ganger, og jeg kan den dag i dag ikke fortelle deg hva han egentlig holdt på med, men jeg kan si at han var med i nesten hver eneste scene. Eller slik føltes det i hvert fall. Egentlig tror jeg han bare var «miscast»: han gjorde sitt beste, men det hjalp ikke nevneverdig. Showet er ufortjent oversett. For eksempel har det en av de beste åpningene på andre akt jeg noensinne har sett – spesielt i den glamorøse koreografien og kostymene den fikk på Piccadilly – men det alene var dessverre ikke nok til å gjenopplive en såpass død skapning. Trist. En sang som «It’s Only Love», som er med i denne revyen, er verdt å høre.

Båtbyggingsscenen fra «Moby Dick» er derimot ikke det. Det er et svakt nummer fra et show som har mye bedre materiale i seg. Men hvis poenget med denne forestillingen også er å gni litt salt i sårene på falne underholdningsbidrag, kan ingenting svi mer enn dette. Det er helt grusomt.

Det gjelder ikke den store kjærlighetslåten fra «Les Parapluies de Cherbourg». Hva? Snakker du ikke fransk? Zut alors! Showet heter på engelsk «The Umbrellas of Cherbourg». Det er en delikat liten sak, spunnet av sukkeret i Michel Legrands sirupssøte melodier, og holdt oppe av intet mindre enn gallisk selvtillit. Ta bort det franske elementet, og det smuldrer hen til usmakelig støv. «I Will Wait for You» blir her strukket til det ytterste, langt forbi publikums tålegrense, og presenteres som en grusom, hjerteløs farse. Autsj. Michel, jeg beklager at de gjør dette mot deg!

På den annen side, hva skal «Out, Out, Out!» fra «Batboy» minne oss om? Showet er en slags satire og nyter en form for kult-status som ser ut til å ha vært hovedmålet helt fra starten. Å se showet er som å være fanget i en B-film det aldri blir slutt på. Vel, det finnes en avslutning – en skikkelig jakobeisk en – og sangene må høres i den typen makabre kontekst. OK, jeg innrømmer at jeg er inhabil; jeg liker faktisk dette showet. Greit, jeg liker det veldig godt. På samme måte er «Glitterboots» fra den utrolig katastrofale – men evig gjenopplivede – «Saucy Jack and the Space Vixens» et annet nummer som, når du først har hørt det fremført av slike som Jamie Birkett og gjengen, er umulig å få ut av blodet. Det infiserer deg. Og her får vi til og med originalkoreografien (jeg utfordrer hvem som helst til å sette opp dette showet uten den!). Hva er det ikke å elske? Det er som et litt dårlig dansenummer fra «Top of the Pops». Er det kriminelt?

Vel, hva med «Dance of the Vampires» (Tanz der Vampire), et show som ikke har våget å vise seg i West End-lyset, men som spilles om og om igjen i de fleste tysk- og ungarsktalende land som om ingenting annet noensinne kunne erstatte det. Jim Steinman-låten «Total Eclipse of the Heart» blir tilsynelatende brukt i dette showet, men hvor? Jeg finner den ikke på noen liste. «Hvorfor prøver du i det hele tatt å finne ut av det?» hører jeg dere spørre… Ingen kommentar, annet enn å påpeke den ubetalelig morsomme iscensettelsen sangen får her, og – nei, nei, nei – verken tortur eller penger vil få flere detaljer ut av meg. Dra og se det selv. Det er showets høydepunkt, øyeblikket der magien virkelig skjer! (Det hadde vært fint om det var noen flere slike øyeblikk i løpet av timen vi tilbringer med disse herlige menneskene, men det er nå slik det er.)

Åh, og så er det et etterspill. Vi avslutter med det nydelige varemerket av et nummer fra Cy Colemans «See-Saw», «It’s Not Where You Start, It’s Where You Finish». Og jeg kunne ikke vært mer enig. Ja, hele dette showet – som ble snekret sammen på knappe en uke – kunne sikkert glitret mer med litt mer øving og pussing, men slutten er full av optimistisk giv og godt humør. Og det er ikke over ennå. Følg med, og hold øynene på scenen! Du vil ikke angre.

Hver søndag til 23. juli

BESTILL BILLETTER TIL CREAM PÅ CANAL CAFE THEATRE