ANMELDELSE: Dry Powder, Hampstead Theatre ✭✭

Hayley Atwell (Jenny) og Tom Riley (Seth) i Dry Powder ved Hampstead Theatre. Foto: Alastair Muir Dry Powder Hampstead Theatre

1. februar 2018

2 stjerner

Bestill billetter nå

Sarah Burgess’ stykke tar oss med inn i en verden mange av oss vet lite om, men som vi kanskje burde kjenne bedre.  «Dry powder» refererer til den gjenværende kapitalen i et oppkjøpsfond, og hennes New York-baserte finanskomedie utspiller seg i et miljø av investorer som bruker andres penger på å kjøpe opp selskaper for å skape mest mulig «dry powder» – altså massiv profitt. For oss som kanskje ikke er matematiske genier, inneholder programmet en nyttig ordliste som forklarer de tekniske begrepene Burgess introduserer i starten av forestillingen. Dessverre får dramatikken aldri skikkelig fyr på dette tørre kruttet, og det ender opp som en nokså tørr kveld i teateret.

Skuespillerne er elegante og kyniske, akkurat som Andrew D. Edwards' scenografi. Handlingen sirkler rundt spørsmålet om firmaet, ledet av Rick, bør overta en liten koffertprodusent ved navn Landmark. Hans to partnere, som har som jobb å presentere motstridende synspunkter, krangler om veien videre: Seth ønsker å hjelpe Landmark med å vokse, mens Jenny vil strippe selskapet, si opp de ansatte og outsource produksjonen til Kina. Fordi Rick nylig har fått hard medfart i pressen etter en overdådig forlovelsesfest med en levende elefant – arrangert samme dag som et av deres andre selskaper gjennomførte massive oppsigelser – virker han til å favorisere Seths mer stuerene tilnærming. Hele det 1 time og 40 minutter lange stykket fokuserer på denne ene diskusjonen. Anna Ledwichs regi mangler kraft og gjør at forestillingen føles mye lengre enn den er, og elefanten i rommet (bokstavelig talt) blir referert til altfor ofte.

Hayley Atwell (Jenny), Tom Riley (Seth) og Aidan McArdle (Rick) i Dry Powder. Foto: Alastair Muir

Her finnes mange gode øyeblikk. De verbale fektene mellom Jenny (Hayley Atwell, med suveren komisk timing) og Seth (Tom Riley) er både morsomme og fornøyelige. Riley er spesielt underholdende i sin fremstilling av mellomledere. Problemet er at det moralske dilemmaet i hjertet av stykket kun sees gjennom øynene til disse, i det store og hele, usympatiske karakterene. Rick (Aidan McArdle) får lite kjøtt på beina av dramatikeren. Jeg er fortsatt usikker på hvorfor Rick føler ubehag ved å tømme selskapet for verdier, spesielt siden han snur så brått og velger Jennys side til slutt. Situasjonens alvor representeres av Jeff (Joseph Balderrama), sjefen for Landmark, som til slutt velger pengene fremfor sine egne ansatte. Uansett hvor mye de krangler, ser vi slutten komme på lang vei, og vi hører aldri fra «den lille mann» – arbeiderne som blir overkjørt av slike avtaler. Sinne er den manglende ingrediensen i dette manuset.

I en måned hvor London-scenen byr på radikale nytolkninger av Shakespeare, sterke oppsetninger av klassiske stykker og en Pulitzer-vinnende dramatiker på National Theatre, fremstår denne produksjonen som litt utdatert og veldig trygg. Selv om skuespillerne er dyktige, blir Dry Powder dessverre litt av et slag i luften.

BESTILL BILLETTER TIL DRY POWDER HER