ANMELDELSE: East Is East, Churchill Theatre (på turné) ✭✭✭✭

Pauline McLynn og Simon Nagra i East Is East. Foto: Marc Brenner East is East

Churchill Theatre

6. juli 2015

4 stjerner

Turnédatoer og billettkjøp

East is East utspiller seg på tidlig 70-tallet, ble skrevet på 80-tallet og kom som film på midten av 90-tallet. Likevel er det bemerkelsesverdig hvor lite stykket har eldet. Siden filmen ble sluppet har vi opplevd 11. september, «krigen mot terror» og fremveksten av IS, noe som gjør at spørsmål om identitet blant britiske muslimer er like viktige og relevante som noensinne.

Den pakistanske innehaveren av en «fish and chips»-sjappe, George «Genghis» Khan, er fast bestemt på å gi barna sine en streng muslimsk oppdragelse mot det nådeløse bakteppet av 1970-tallets Salford. Spenningen i hjemmet når kokepunktet idet deres engelske mor, den tålmodige Ella, havner i kryssild når lojaliteten hennes splittes mellom ekteskapet og barnas frie vilje.

En innrømmelse – jeg har aldri sett filmen East is East, og visste heller ikke stort om den før jeg dukket opp ved det nokså upretensiøse Churchill Theatre. Dette kan imidlertid ofte være en fordel når det gjelder scenetilpasninger av filmer. Det er en flott måte å teste om stykket står støtt på egne ben som et stykke teater, snarere enn å være en blåkopi som lever på gjenkjennelse fra det store lerretet. East is East lykkes definitivt i så henseende; det ble opprinnelig utviklet som en teaterproduksjon og mister ingenting av slagkraften når det hentes tilbake til scenen.

Salma Hoque, Ashley Kumar, Adam Karim og Darren Kuppan i East is East. Foto: Marc Brenner

Det er en rekke relevante og rørende temaer; identitet, tilhørighet og respekt er vevd inn i denne produksjonen med stor dyktighet. Det er vanskelig nok å vite hvem man er som tenåring, uten de doble, motstridende kreftene av en vestlig utdanning og en streng pakistansk far. Å måtte gå i moskeen når du egentlig vil ut med venner, ikke kunne følge dine kunstneriske ambisjoner eller engang kunne spise en etterlengtet bacon-sandwich – alt bringes til live gjennom Ayub Khan Dins varme og morsomme manus. Din ga sitt hovedsakelig unge ensemble mye å jobbe med; det er utrolig hvor mange toppforfattere som ikke klarer å skrive realistisk dialog for barn og ungdom. Til tross for tidsepoken, føles stykket fremdeles friskt og morsomt, samtidig som det har nok dybde til at de mørkere vendingene senere ikke føles kunstige.

Valget av Pauline McLynn vakte umiddelbar oppsikt; en stjerne fra øverste komediehylle som vant priser og hyllest for sin Mrs Doyle i Father Ted. Hun er en strålende Ella Khan, og fanger gripende hennes hengivenhet til både barna og hennes irriterende ektemann. Den eneste haken er aksenten; til tider hørtes den ut til å ligge et godt stykke unna karakterens røtter i Manchester. Simon Nagra var like sterk som den skremmende farsfiguren, hvis besettelse for sitt pakistanske hjemland holder ham og familien konstant på tå hev. Han er varm og likandes når det trengs, men blir stadig mer fryktinngytende og fordomsfull etter hvert som stykket skrider frem; det er en sterk og nyansert skildring som gjør at man forstår hvorfor karakteren hans er både avskydd og elsket av familien sin.

Kveldens absolutte høydepunkt kommer imidlertid fra Sally Bankes, som med svært begrenset scenetid får publikum til å riste av latter som tante Annie. Med en knivskarp humoristisk timing, nord-engelsk tøffhet og en smittende latter, tyner Bankes hver eneste dråpe av humor ut av scenene sine – hennes samtaler med McLynns Ella er hjertevarme, men herlig usammenhengende. «Ungdommene» er godt besatt, og deres tolkninger reflekterer de ulike måtene familiemedlemmer reagerer på problemer i hjemmet. Den rebelske Tariq (Ashley Kumar), den plagede Sajit (Adam Karim) og den pliktoppfyllende Maneer (Darren Kuppan) var spesielt sterke i sine portretteringer av unge gutter fanget mellom en fremmed vestlig kultur, en sjefete men velmenende mor og en fars urealistiske og utdaterte forventninger.

Tom Scutts scenografi er et dystert og nøkternt bakteppe som i løpet av kvelden forvandles til Khans hus, en chip-shop og et sykehus. Noen svært raske scenebytter gjorde at flerbruksscenen fungerte godt, støttet av fengende og stemningsfull musikk fra Alex Baronowski. Én noe merkelig regi-beslutning: Adam Karims Sajit ble værende på scenen, sittende på taket av en bygning gjennom hele pausen, bare for å hoppe ned og forsvinne ut i kulissene da andre akt startet – det virket litt slemt å frarøve en skuespiller pausen for så liten teatralsk effekt!

Mens dialogen og handlingen vanligvis flyter lett, var sluttene på begge aktene overraskende klossete. Første akt endte med en ganske tydelig eksposisjon som førte til en litt tam inngang til pausen. På samme måte føltes slutten på andre akt litt utilfredsstillende, uten å avsløre for mye; de fleste løse tråder forble ubesvarte, og stykkets viktigste kilde til konflikt virket totalt glemt. I et stykke som tar for seg vold i hjemmet, arrangerte ekteskap og ganske usunne holdninger, tilbød ikke slutten mye i form av en forløsning.

East is East er en morsom og underholdende kveld ute for fans av filmen og for folk som bare ønsker å se et rørende og interessant teaterstykke. I en tid der mangfold i kulturlivet er et hett tema, er det fantastisk å se et hovedsakelig asiatisk ensemble bli hyllet for en produksjon om «asiatiske problemstillinger». Mr. Khan ville slitt med å forklare den…

East Is East turnerer for tiden i Storbritannia. Klikk her for turnéinformasjon og et spesialtilbud.