ANMELDELSE: Eureka Day, Old Vic Theatre i London ✭✭✭✭✭

Vår egen britiske teaterkritiker Libby Purves anmelder Helen Hunt i Jonathan Spectors komedie Eureka Day på Old Vic Theatre i London.

Kirsten Foster, Susan Kelechi-Watson, Mark McKinney og Helen Hunt. Foto: Manuel Harlan Eureka Day

Old Vic Theatre

5 stjerner

BESTILL BILLETTER TIL EUREKA DAY GUD, FOR NOEN TÅPER VI LIBERALE ER...

I en fargerik barneskole full av saccosekker i Berkeley, California, forsøker styret på fem å bli enige om hvordan de skal omdefinere valgmenyen for søkere. Er «transrasialt adoptert» en like viktig definisjon som «amerikansk urfolk»? Bør «jødisk» være et alternativ uavhengig av «hvit»? Nykommeren Carina begår en tåpelig feil ved å referere til barnet sitt som «han» og ikke «hen», noe som er skolens policy. Medlemmene forsikrer henne imidlertid vennlig om at «vi sier ikke at du ikke kjenner barnets personlige kjønnspronomen».

Helen Hunt (Suzanne) og Mark McKinney (Don) i Eureka Day. Foto: Manuel Harlan

Vi får vite at Eureka Day er en skole der barna heier på motstanderlaget, der skoleteatrets Peter Pan måtte renses for kolonialistiske problemer ved å legge handlingen til verdensrommet, og der toalettene blir kjønnsnøytrale til store kostnader av en entreprenør som bruker lokale, bærekraftige materialer. Likevel blir vi minnet om hvor nådeløst og instinktivt det defensive foreldreskapet kan være: Problemet med Carinas forrige skole var at barnet hennes var superintelligent og «ikke fikk støtte for særskilte behov med mindre han strøk». Hvorpå hun blir fornærmet av et beroligende «det er mye nevrodiversitet her». Som den gamle hippien Don meningsløst sier, før han leser nok en sannhet fra den persiske mystikeren Rumi: «Vi er en valgskole i et fellesskap med intensjon». Og på møtene har de alltid økologiske smultringer laget av en mentalt funksjonshemmet, men berømt fysiker.

Susan Kelechi-Watson (Carina) og Ben Schnetzer (Eli) i Eureka Day. Foto: Manuel Harlan

Så vi vet nøyaktig hvor vi er: en frydefull satire over middelklassens liberale hippi-angst, foreldres overbeskyttelse og en tidsalder preget av krenkelseshysteri, i likhet med nylige komediesuksesser som God of Carnage og Clybourne Park. Men etter hvert som temperaturen stiger, skifter fokus til et enda mer aktuelt tema: digital feilinformasjon, rykter og falske nyheter som suges ukritisk til seg og størkner til identitetspolitikk. Det oppstår et utbrudd av meslinger, og myndighetene krever karantene. Mange foreldre – to i styret – er vaksinemotstandere, fast bestemt på at «Big Pharma» ikke skal lure dem til å «forgifte» barna deres. På den andre siden er tilhengerne av vaksiner like rasende over risikoen for flokkimmuniteten som holder deres egne tryggere. Jonathan Spectors stykke er skrevet før pandemien, men kunne ikke vært mer dagsaktuelt.

De siste ti minuttene av den første timen blir til noe helt spesielt, idet styret holder et Zoom-møte med usynlige foreldre som deltar – projisert på bakveggen og i taket – med klassisk, herlig og grusomt gjenkjennelig «WhatsApp-syting». Det starter med mye usammenhengende «Hei alle sammen» og prat om suppe og noen som flyttet til Vancouver, eller var det Montreal? Men etter hvert som Don og styret snakker om stenging og karantene, stiger temperaturen. Først med folk som er «ucomfortabel» med ulike ordvalg, før det beveger seg over i personangrep om hvorvidt kiropraktorer regnes som ekte leger, og eskalerer – i en vakkert koreografert bitterhet – til de uunngåelige ordene «fascist» og «nazist». Det geniale er den teknisk presise bruken av dette digitale angrepet, mens skuespillerne på scenen heroisk forsøker å følge det elegante manuset uten å bli hørt: rett og slett på grunn av de voldsomme og ustoppelige latterkulene fra publikum som leser meldingene.

Ensemblet i Eureka Day på Old Vic Theatre. Foto: Manuel Harlan

Faktisk er det dette kvarteret som sikrer stykket den femte stjernen: ikke fordi hele stykket er perfekt, men fordi vi i to år alle har trengt den opplevelsen av å sitte og le, hjelpeløst, sammen med tusen fremmede. Dons siste replikk, «Jeg føler at dette formatet ikke får frem våre beste sider i samtalen», fikk meg til å miste pusten av latter.

I andre akt ser vi styret plukke opp bitene, preget av den mørkere virkeligheten av ekte smerte: Elis barn er alvorlig syk, og ble sannsynligvis smittet av vaksinemotstanderen May, som han har ligget med – til hans usynlige kones store avsky. Selv om en kollega bekymret kvitrer: «Jeg trodde dere var ferdige med monogami?». Vi lærer at medgründeren Suzanne, i en nyansert tolkning av Helen Hunt, bærer på en personlig tragedie som har formet hennes holdning til legevitenskapen. Vi ser Ben Schnetzers Eli vokse fra den grenseoverskridende hypersensitive «wokey»-figuren i starten til voksen forståelse. Fra Kirsten Fosters May får vi en fantastisk oppvisning i aggressiv, taus strikking med sammenbitte tenner, etterfulgt av et vanvittig utbrudd av hat mot alt moderne fra antibiotika til plast. Vi kan også fryde oss over synet av fortapte gamle Don i sine khaki-shorts som prøver å skrive ned deres felles verdier «respektfullt» på en flippover, mens han blir verbalt filleristet av Carina (Susan Kelechi Watson). Og Suzanne blir enda mer hjelpeløs når Carina til slutt freser mot den hvite kvinnens antakelse om at hun mottar «økonomisk støtte» bare fordi hun er svart. Noe hun ikke gjør. Å, smerten, den utsøkte smerten i det hele.

Så jeg elsket det. Det kommer til en slags konklusjon, men aldri igjen er det så herlig over-the-top som under Zoom-møtet som avslutter første halvdel. Men det kunne det vel heller ikke vært. Det er uansett en strålende kveld, tåredrivende aktuell, og en glimrende to-timers motvekt til alle våre i-landsproblemer.

www.oldvictheatre.com. Spilles til 31. okt.

Spilles til 31. oktober på Old Vic, London. BESTILL BILLETTER TIL EUREKA DAY