ANMELDELSE: Eyes Closed Ears Covered, Bunker Theatre ✭✭✭

Danny-Boy Hatchard og Joe Idris-Roberts i Eyes Closed, Ears Covered. Foto: Anton Belmonte Eyes Closed, Ears Covered

Bunker Theatre

16. september 2017

3 Stjerner

Bestill billetter nå

Når de nå nærmer seg slutten på sitt første hele driftsår, presenterer dette underjordiske, moderne scenerommet nok et funn av et fascinerende manus med et friskt og skarpt blikk på dagens samfunn. Regissør Derek Anderson, som vi husker spesielt godt for sin 'Sweeney Todd' på det kortlivede Twickenham Theatre, oppsøkte scenen med dette prosjektet u2013 et nytt stykke av Alex Gwyther som forteller en historie om splittede, håpløse skjebner og deres triste, retningsløse liv. Første akt minner litt om Philip Ridleys dysfunksjonelle soldater; vi føler vi vet hvor vi har dem og deres brutalt korte og harde tilværelser. Men det stikker dypere enn som så. Gwyther har flere ess i ermet enn han først røper, og det er mye underholdning å hente når stykket beveger seg inn i andre akt og vi ser hvordan han serverer vendinger i plottet og avsløringer av stadig mer bisarr karakter. Under Andersons kyndige ledelse flyter handlingen tydelig fremover, badet i Norvydas Genysu2019 slående lys- og videodesign, og livnet opp av Jonnie Riordans energiske bevegelsesmønstre, mens Jon McLeod fyller rommet med sitt musikk- og lyddesign. Midt i alt dette leverer Alyson Cummins en tilsynelatende enkel scenografi: et hevet, konturert podium, rammet inn av paneler rundt lysriggen.

Danny-Boy Hatchard i Eyes Closed, Ears Covered. Foto - Anton Belmonte

I dette terrenget følger vi trioen på scenen: Danny-Boy Hatchard spiller den tilsynelatende sentrale karakteren, hvis rasende utfall mot verden avbrytes av stemmer fra en politiavhører over anlegget. Denne alvorstunge tonen blir imidlertid oppmyket av hans lekne samspill med den beundrende følgesvennen Seb, spilt av Joe Idris-Roberts, som på sin side også utsettes for utspørringer av en litt mer vennlig og mindre konfronterende art. Litt etter litt får vi vite om en utflukt de to tok til kysten, hvor noe forferdelig inntraff. Introduksjonen av en tredje karakter, Phoebe Thomas som Lily, utdyper og forsterker situasjonen deres. Likevel får man aldri slippe unna deres nakne og grusomme verden, og tankene går til den mørke råheten hos Büchner eller Artaud, der de virker fanget og dømt til å bukke under for krefter de hverken kan forstå eller mestre. Som en klassisk dramatiker holder Gwyther igjen narrativet så lenge han kan, og stykket blir en øvelse i å observere de hardt prøvede karakterene som prøver å takle hverdagen helt til vi innser at veien videre er stengt.

Phoebe Thomas og Joe-Idris Roberts i Eyes Closed, Ears Covered. Foto: Anton Belmonte

Det at mye av handlingen er så utilgjengelig, gjør imidlertid opplevelsen noe distansert og kjølig; intellektuell forvirring ser ut til å triumfere over empati oftere enn man kanskje skulle ønske. Hatchard og Thomas er begge erfarne TV-skuespillere og tilfører karakterene sine mange små detaljer, mens Idris-Roberts, som er fersk fra RADA, har en mer klassisk teaterbakgrunn (to Alan Bennett-stykker, Shaw og en rockeopera). De vet hvordan de skal menneskeliggjøre selv det mest krevende materiale, og det gjør også regissøren, men Gwyther gjør det ikke lett for dem. Til syvende og sist virker mye av dramaets overfladiske 'mening' unnvikende og obskur, nesten som om man blir invitert til å komme tilbake for et nytt forsøk på å tyde de gåtefulle blindveiene. Som en motvekt til dette inntrykket byr spesielt andre akt på en fabelaktig kaskade av teatrale effekter som er en fryd i seg selv, ikke minst de svimlende visuelle og akustiske skiftene skapt av de rundt 450 tekniske signalene i løpet av de 90 minuttene stykket varer.

Det er fascinerende å se på og peker utvilsomt mot interessante og tankevekkende nye talenter. Hva det hele egentlig betyr, er kanskje noe hvert enkelt publikumsmedlem må tolke selv.

EYES CLOSED EARS COVERED BILLETTER