ANMELDELSE: Fame, New Victoria Theatre Woking ✭✭✭✭

Douglas Mayo anmelder Fame the musical, som nå spiller på New Victoria Theatre i Woking som en del av sin britiske turné.

Ensemblet i Fame the musical. Foto: Tristram Kenton Fame

New Victoria Theatre (UK-turné)

1. oktober 2018

4 stjerner

Turnéplan

Det er en overflod av filmbaserte musikaler på scenen for tiden. Det virker som om alle store filmstudier og teaterprodusenter har innsett at man kan bruke populære filmtitler for å redusere risikoen, ved å tilby publikum en historie de kjenner med et navn de stoler på vil gi dem en god kveld i teateret. Noen er nesten bokstavelig talt bare gjengitt ordrett som Dirty Dancing, andre bruker populære sanger fra filmen og sper på med litt ekstra materiale for å gi sceneversjonen mer dramatisk innhold som Footloose, mens forestillinger som Fame starter helt fra bunnen av og bruker det grunnleggende konseptet med et nytt manus og nye sanger.

Fame utspiller seg ved New Yorks legendariske High School Of Performing Arts (eller PA som skolen kalles på folkemunne), og skildrer livene og erfaringene til ikke bare elevene, men også lærerne ved denne ikoniske institusjonen. Å prøve å fange opp- og nedturene i denne opplevelsen er vanskelig nok på film, men byr på utrolige utfordringer når man ser på en scenetilpasning.

Jose Fernandez har skrevet et manus som er filmatisk i sin tilnærming. Det er utrolig hektisk og episodisk, særlig i første akt. Karakterer feies inn og ut av scenen, og karakterutviklingen blir forsømt. Andre akt er mindre av en virvelvind, noe som gir noen sentrale karakterer sjansen til å puste og publikum et øyeblikk til å bry seg, men det er altfor lite og altfor sent. Som et resultat hever manuset seg aldri over en serie stereotyper: den analfabetiske danseren, narkomane sangeren, den frustrerte læreren. Karakterer som kunne vært godt utviklet og tredimensjonale, forblir flate.

De får heller ikke mye hjelp av sangene til Steve Margoshes (musikk) og Jacques Levy (tekst), som i hovedsak er anonyme og banale. Det er noen få numre som nesten lever opp til forventningene, som Let's Play A Love Scene, Think of Meryl Streep, In L.A, These are My Children og Bring On Tomorrow. Det er egentlig bare tittelsporet fra filmen, brukt i forestillingens energiske ekstranummer, som virkelig treffer.

Jeg har sett flere oppsetninger av Fame, og Nick Winstons er uten tvil den beste. På en enkel scenografi av Morgan Large med enorme portretter, er fokuset rettet mot talentet uten fiksfakserier, og det gir virkelig uttelling. Winstons regi og koreografi er elegant og oversiktlig; dialogscener smelter uanstrengt sammen med sang og dans, noe som gjør at forestillingen aldri stamper på stedet og lar det utrolige ensemblet vise hva de er gode for.

Mica Paris tar karakteren som den omsorgsfulle, men frustrerte rektoren Miss Sherman på strak arm. Hennes realistiske tilnærming til underholdningsbransjen er noe som kanskje burde vært formidlet mer til unge håpefulle, som takket være TV-sendte talentkonkurranser tror at stjernestatusen er rett rundt hjørnet. Hennes tøffe ytre viker for et omsorgsfullt menneske, og Paris har publikum i sin hule hånd med sin utrolige tolkning av These Are My Children. Aldri forhastet og helt perfekt utført – det er uten tvil høydepunktet i denne produksjonen.

Keith Jack (Nick) og Jorgie Porter (Iris) portretterer de to karrierebevisste elevene i denne klassen på PA. Han ønsker å utvikle en seriøs skuespillerkarriere etter å ha vært i bransjen siden barndommen, hun ønsker å skape seg en karriere innen dans; begge innser utfordringene som ligger foran dem. Porter viser sine betydelige danseferdigheter, mens Jack viser seg som en verdig hovedrolleinnehaver med stor selvtillit. Her er det ingen kjendiscasting uten substans.

Det utrolig talentfulle ensemblet leverer stort. Simon Anthonys Schlomo gjør en karakter som kunne vært ekstremt nerdete, til en interessant type og et virkelig lyspunkt i forestillingen. Stephanie Rojas' Carmen er rå, og hennes store nummer i andre akt stopper virkelig showet, med gode dramatiske øyeblikk underveis som forsterker det emosjonelle inntrykket av denne advarende historien. Samtidig gir Jamal Kane Crawford 110 % som Tyrone, med fantastiske dansenumre og dialogscener med nok nyanser til at man bryr seg om denne karismatiske skikkelsen.

Bransjen snakker ofte om «triple threats» (sang, dans, skuespill), men noen i denne gjengen legger også til instrumenter på scenen, noe som er imponerende. Særlig Alexander Zane, Louisa Beadel og Tom Mussel skiller seg ut; deres musikalitet på scenen gir nødvendig karakter til en tidvis enkel orkestrering. Dansenumrene får et ekstra løft av de presise trinnene og akrobatikken til Morgan Jackson.

Å turnere med en forestilling som Fame må være en tøff oppgave. Å flytte fra sted til sted, justere lys og teknikk for hvert nye teater er en evigvarende prosess. Siden i går var premieren på et nytt sted, håper jeg at lyden bedrer seg utover uken. Ben Harrisons lyddesign var tidvis grumsete, og ga i perioder en følelse av en stor stadion med altfor mye gjenklang, mens vokalen andre steder druknet i bandet.

Til syvende og sist byr Fame på en god kveld i teateret, men det skyldes i stor grad dette fenomenale ensemblet og ferdighetene til regissør/koreograf Nick Winston. Det er et talentnivå som hindrer showet i å stagnere, og kanskje uten å vite det, har forfatterne gitt dette dyktige ensemblet sjansen til å vise at ekte talent faktisk kan løfte en middelmådig forestilling.

TURNÉPLAN FOR FAME I STORBRITANNIA

Foto: Tristram Kenton