ANMELDELSE: Gently Down The Stream, Park Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Martin Shermans skuespill Gently Down The Stream, regissert av Sean Mathias, som nå spilles på Park Theatre i London.

Ben Allen og Jonathan Hyde i Gently Down The Stream. Foto: Marc Brenner Gently Down The Stream.

Park Theatre

18. februar 2019

4 stjerner

Bestill billetter nå

Beau lever et tilbaketrukket liv i London, en homofil mann i sin beste alder, når et tilfeldig møte på nettstedet Gaydar fører ham til Rufus – en yngre mann med en dragning mot eldre menn og en stor kjærlighet for musikk og kultur fra midten av det tjuende århundre. Beau er en cocktailpianist, en blanding av Brooklyn og Deep South, som akkompagnerte Mabel Mercer – en nå nokså glemt nattklubbsangerinne, men et stort idol for Rufus. De innleder et forhold som varer i mange år, men akkurat idet Beau åpner hjertet og livet sitt for kjærligheten, møter Rufus Harry. Men dette er ingen tragisk fortelling om tapt kjærlighet og den eldre homofile mannens ensomhet. Gjennom Beaus minner har dramatikeren Martin Sherman skapt et vakkert stykke skeiv historie, strålende fremført av et ensemble under kjærlig regi av Sean Mathias.

Harry Lawtey og Ben Allen i Gently Down The Stream. Foto: Marc Brenner

Jonathan Hyde er fabelaktig som Beau, men her er det ingen falmet sørstats-tragedie; han er verdig, elegant og et symbol på både smerte, kjærlighet og muligheter. Han forventer alltid at ting skal ende dårlig for den homofile mannen, og monologene hans avslører et liv preget av homofobi og undertrykkelse, som til slutt leder frem til likestilling og indre fred. Hans første kjærlighet ble drept i et påsatt brannutbrudd mot en skeiv klubb i New Orleans – en reell hendelse som er i ferd med å gå i glemmeboken, men som Sherman løfter frem igjen. Hans andre partner døde av AIDS. Det er ikke rart Beau er skeptisk til kjærligheten, men Hyde tar oss dyktig gjennom både sårbarhet og stolthet.

Jonathan Hyde som Beau. Foto: Marc Brenner

Ben Allen er like god i rollen som Rufus, og det er en hyllest til både manus og skuespillere at et forhold preget av så oppriktig varme blir portrettert så overbevisende. Rufus er langt yngre og lever med en moderat bipolar lidelse som gir forholdet utfordringer, men Beau gir ham friheten han trenger. Dette fører til at han møter Harry, en performancekunstner. Rollen som Harry kunne lett ha blitt underutviklet, men Sherman skriver ham godt, og Harry Lawtey griper muligheten med begge hender – han navigerer dyktig fra å være en selvopptatt kunstner til å bli en kjærlig far. For å demonstrere hvor langt samfunnet har kommet, fører Beau Rufus opp til Harry på bryllupsdagen deres, og ekte kjærlighet vokser frem mellom de tre karakterene. Når stykket slutter, holder «onkel» Beau datteren deres – et symbol på kraften i «alternative» familier, som stadig blir mer og mer en del av det etablerte samfunnet.

Jonathan Hyde og Ben Allen. Foto: Marc Brenner

Noen steder fører Rufus' utspørring om kunstnerne Beau kjente til litt vel mye eksposisjon, tydelig ment for å utdanne publikum og binde scenene sammen, men stykket har mange andre kvaliteter som veier opp. Barnerimet «Ro, ro, ro din båt» gir grobunn for en vakker anekdote fra andre verdenskrig – en tid da skeive i det minste ble tolerert av myndighetene fordi man trengte folk i strategiske roller. (Motreaksjonen var som kjent hard på begge sider av Atlanterhavet da krigen var over). Når Beau synger sangen for barnet i armene sine til slutt, er det nesten umulig å ikke bli dypt beveget.

Ikke la deg lure av ordet «gently» i tittelen. Det har kanskje ikke det samme episke omfanget eller ambisjonene til The Inheritance eller Angels in America, men Shermans stramme stykke slår likevel hardt fra seg. Det er sublimt, vakkert og en forestilling som bør nytes.

Spilles frem til 16. mars 2019

BESTILL BILLETTER TIL GENTLY DOWN THE STREAM HER