ANMELDELSE: Grief Is The Thing With Feathers, Barbican Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Grief Is The Thing With Feathers med Cillian Murphy, som nå spilles på Barbican Theatre.

Cillian Murphy i Grief Is The Thing With Feathers. Foto: Colm Hogan Grief is the Thing With Feathers.

Barbican Theatre

28. mars 2019

3 stjerner

Bestill billetter

Max Porters korte, vakre og kraftfulle roman er som et blåmerke av en bok. En Ted Hughes-viter har to sønner å ta seg av etter konas død. Inn i hjemmet flytter Kråke – en antagonistisk, omsorgsfull, barnevaktlignende skikkelse som nekter å dra før han blir bedt om det og helingsprosessen har begynt. Det er ingen overraskelse at Porters bok vant International Dylan Thomas Prize; den er vakkert poetisk, en sterk meditasjon over sorg som hjalp meg gjennom mitt eget tap. Derfor kom jeg til Enda Walshs produksjon med store forventninger, og mitt største spørsmål var: hvordan kan en slik bok overføres og oversettes til scenen?

Grief Is The Thing With Feathers. Foto: Colm Hogan

Vel, ett aspekt er svært bokstavelig – å risse, rable, skrive og projisere Porters tekst på scenografien, noe som lar oss beundre ordene og strukturen hans mens vi ledes gjennom sorgens klassiske stadier. Den fragmentariske formen skaper imidlertid en del distanse, og enkelte steder føles produksjonen for voldsom og påtrengende til å være tilgjengelig. Likevel leverer Cillian Murphy en fremragende prestasjon både som Pappa og som Kråke. Stemmebruken er perfekt når han inntar Kråkes dannede røst, og Pappas sorg er nydelig spilt. Sorgens herjinger formidles gjennom en megafon til øredøvende musikk; metaforen om å bli overveldet av sorg er effektivt kontruert. Likevel skjøv disse scenene meg bort fra selve historien – det var rett og slett for mye strobelys – og her lykkes boken, der man blar i sitt eget tempo, bedre enn sceneversjonen. Selv om det er en fantastisk oppfinnsomhet i hver scene (som Pappas «Last Jedi»-look i starten, eller poser med chips som faller fra himmelen for å mate guttene), føles hver scene for løsrevet fra den forrige. Murphys fysikk er fabelaktig; han er kråkeaktig, viser frem klør og fjær, og er utrolig severdig gjennom hele den 90 minutter lange spilletiden.

Cillian Murphy i Grief Is The Thing With Feathers. Foto: Colm Hogan

Vi mister også guttenes historie litt av syne. På premieren ble de spilt av David Evans og Leo Hart, som begge leverte nydelige prestasjoner med hjertevarme detaljer, som når de dukker opp i «voksne» klær mot slutten for å fortelle hvordan de kom seg videre. Produksjonen begynner virkelig å treffe i fasene der sorgen letter – når vi ser moren i hjemmefilmer, når faren endelig kan snakke om dødsfallet, og når projeksjonene og lyddesignet er på sitt mest varsomme.

Kanskje er det fordi lesing og tolkning av en roman er en så privat opplevelse, og sorg i hovedsak er noe vi håndterer privat, at romanen alltid vil være den viktigste kilden for alle som vil oppleve denne historien. Alt i alt er denne adaptasjonen ufullkommen, men ambisiøs, og det er mye å beundre i den dristige tolkningen.

Spilles til 13. april 2019

BESTILL BILLETTER TIL GRIEF IS THE THING WITH FEATHERS