ANMELDELSE: Hadestown, National Theatre ✭✭✭✭

Matthew Lunn anmelder Hadestown, en ny musikal av Anaïs Mitchell som nå spilles på National Theatre.

André De Shields og ensemblet i Hadestown. Foto: Helen Maybanks Hadestown

The National Theatre (Olivier)

14. november 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Da Anaïs Mitchell skrev konseptalbumet som inspirerte denne musikalen, var verden et mer håpefullt sted. Obama hadde vært president i drøyt ett år og hadde ennå ikke opplevd nederlaget i sitt første mellomvalg. Den store politiske omveltningen i USA var ennå ikke påbegynt, og Mitchells skildring av en veltalende despot som inngår «mektige avtaler», får industrien i «rustbeltet» til å rulle og bygger en mur for å bevare folkets frihet, er bemerkelsesverdig forutseende. Myter er kraftfulle fordi de forteller tidløse historier, og denne musikalen utforsker skjønnheten og melankolien som ligger til grunn for våre dypeste håp og frykt.

Eva Noblezada (Evrydike) og Reeve Carney (Orfeus) i Hadestown. Foto: Helen Maybanks Hadestown flytter myten om Orfeus og Evrydike til et fattig og moderne samfunn, en evig vinter hvor jobber og mat er mangelvare. Evrydike (Eva Noblezada) og Orfeus (Reeve Carney) forelsker seg, og hans lette sinn og vakre musikk gir et pusterom fra kulden. Våren vender tilbake når Persefone (Amber Gray) dukker opp, og de elskende føler seg trygge på at vanskene er over. Men når Persefones ektemann, Hades (Patrick Page), henter henne tilbake til Hadestown – en underjordisk fabrikk som lover mat og ly til alle arbeiderne – vender vinteren nådeløst tilbake. Evrydike begynner å miste håpet, og når hun blir kontaktet av en lokkende fremmed, forstår hun at kjærlighet alene ikke kan mette henne. Hun tar derfor en enveisbillett til Hadestown. Da Orfeus får vite om beslutningen hennes, fortviler han, men den gåtefulle Hermes (André De Shields) forteller ham om en farefull vei bakveien til fabrikken, og han bestemmer seg for å redde henne.

Patrick Page (Hades) og Amber Gray (Persefone) i Hadestown. Foto: Helen Maybanks På sitt beste er Hadestown fullstendig storslått. «Way Down Hadestown» – et jazzpreget og fartsfylt nummer som introduserer fabrikken for publikum – er helt fantastisk, og et høydepunkt i David Neumanns eksemplariske koreografi. Tekstene er konsekvent imponerende og til tider vidunderlig poetiske. Jeg kan ikke få rost Hades' betraktninger i «His Kiss, The Riot» høyt nok, der hans frykt for Orfeus' «belladonna-kyss» forvandles i erkjennelsen av at ingenting gjør en mann så modig som en kvinnes smil, men at tvilen slipper inn når han etterlates alene.

Ensemblet i Hadestown. Foto: Helen Maybanks

I tillegg er skuespillerprestasjonene helt strålende. Page og Gray har spilt Hades og Persefone i to år, og gir sine overnaturlige skikkelser en naturlighet som forsterker musikalens allegori. Selv om forholdet deres ikke utforskes i dybden, gir de subtile kontrastene de danner til Orfeus og Evrydike et fascinerende innblikk i hvordan vi løftes av kjærlighet og brytes ned av grådighet. Pages klangfulle ultrabass, som minner om en sen Leonard Cohen, er både fryktinngytende og fengslende, og oser av makt. Noblezadas Evrydike er nydelig balansert; hennes kraftfulle og sørgmodige stemme skildrer lidenskap og indre konflikt uten anstrengelse. Carney er en svært overbevisende Orfeus; hans rene hjerte skinner gjennom en karakter som i feil hender kunne virket selvopptatt, mens De Shields er en stilsikker og karismatisk forteller.

Patrick Page, Amber Gray og Reeve Carney i Hadestown. Foto: Helen Maybanks Hadestown har noen få svakheter som gjør at den akkurat ikke når helt opp til de store høydene. Orfeus er noe tynt skrevet og fremstår følgelig mindre menneskelig enn Evrydike; hans guddommelige grublerier passer dårlig sammen med depresjonstidens estetikk som motiverer kjærestens handlinger. Musikalen virker også noe usikker på om Hadestown er et bokstavelig eller metaforisk helvete. Hermes' replikk om at Evrydike ikke lenger er sulten fordi hun er død for verden, virker å motsi en tidligere beskrivelse av at hun befinner seg under jorden. Selv om musikalen ofte er utmerket til å bygge opp sin egen verden – som man ser i livligheten som følger Persefones retur til overflaten – blir ikke fabrikkens grusomheter definert tydelig nok, og musikken må bære for mye av lasset. Selv om koret var bemerkelsesverdig i sin energi, kunne de gjerne vært flere for å forsterke arbeidernes lidelser og bringe til live den ugjennomtrengelige byråkratiseringen som beskrives så flott i sangene. Likevel kan ikke ujevnheter stå i veien for gleden. Det som er godt ved denne musikalen, er så overveldende vellykket at du skal lete lenge etter å forlate salen uten å føle deg litt lettere til sinns. Hadestown har potensial til å være noe helt spesielt.

BESTILL BILLETTER TIL HADESTOWN NÅ