ANMELDELSE: Hangmen, Wyndham's Theatre ✭✭✭✭✭

Craig Parkinson, Tony Hirst, Sally Rogers, Ryan Pope, Simon Rouse, David Morrissey og James Dryden. Foto: Helen Maybanks – Hangmen

Wyndham's Theatre

25. januar 2016

5 stjerner

Kjøp billetter Hvis det er noen du kan stole på når det gjelder å utføre en mørk komedie, så er det Martin McDonagh. Den irske dramatikeren er en ubestridt mester innen sjangeren, med en misunnelsesverdig merittliste som inkluderer Putemannen, Krøplingen fra Inishmaan, Løytnanten fra Inishmore og In Bruges. Hangmen er et verdig tilskudd til hans samling, og gir et fascinerende innblikk i de mørke absurditetene i en kultur preget av dødsstraff. Handlingen er satt til 60-tallets Oldham, og prologen ender med en betydningsfull henging, hvis etterspill driver mye av narrativet. På slående vis, idet skuespillerne forlater scenen, trekker bøddelens løkke seg pirrende opp i taket – ute av syne, men fastbrent i publikums sinn. Selv om det er en verden uten bødler nå, lever minnet om deres brutale rettferdighet videre. Hangmen forteller historien om Harry Wade (David Morrissey), en feiret bøddel som må ta inn over seg at yrket hans har blitt overflødig. Men Harry er ikke en mann som lar fordums storhet falme. Puben han driver sammen med kona Alice (Sally Rogers) er fylt med ærefryktige gjester, noe som lar ham holde hoff så mye han vil. Dette tilfredsstillende pensjonisttilværet forstyrres av ankomsten til Peter Mooney (Johnny Flynn), en selvsikker og gåtefull ung mann med en mystisk agenda. Som en tydelig utenforstående blir hans tilstedeværelse ondsinnet etter en ubehagelig samtale med familiens intetanende tenåringsdatter, Shirley (Bronwyn James), hvor han tilbyr å kjøre henne for å besøke en venn på et asyl i Burnley. Når Harrys fremmedgjorte tidligere assistent Syd (Andy Nyman) dukker opp i puben, dreies samtalen mot en omstridt henrettelse av en angivelig seksualforbryter. Syd mener han har møtt den virkelige gjerningsmannen, og Harry blir forferdet over å innse at det kan ha vært den samme merkelige mannen som befant seg i puben hans bare timer tidligere.

Morrissey er i kjempeform som den spydige og selvskrytende Harry – alltid klar til å skjelle ut en stamgjest, kritisere Shirley for å være "surmunt", eller møysommelig påpeke feilene til sin mer kjente kollega, Albert Pierrepoint. Autoriteten og humoren Morrissey tilfører Harrys kjendisstatus underbygges vakkert av hans voksende erkjennelse av sin egen irrelevans. Besatt av sitt offentlige bilde, forteller Harry en journalist at det er hans rett å "holde sine egne meninger for seg selv" om avskaffelsen av henging, men det skal lite til for å overtale ham til å avsløre nøyaktig hvor mange han har sendt i døden, eller hvorfor det i så måte burde være en «stjerne ved navnet». Slike stikk knytter Harrys stolthet til hans bitre kjerne, noe som avdekkes ytterligere i møtet med Syd og Mooney, og blottlegges helt i siste akt.

Johnny Flynn, Tony Hirst, Simon Rouse og Ryan Pope. Foto: Helen Maybanks. Kanskje det mest imponerende aspektet ved McDonaghs manus er den karrierebyggende rollen som Peter Mooney, eksepsjonelt spilt av Johnny Flynn. Best kjent som singer-songwriter, har hans Mooney ikke et snev av den samme søte, poetiske sjelen. Han er snarere en munter sosiopat med et talent for monologer. Dette realiseres vakkert gjennom Flynns ufølsomme, men merkelig overbevisende fremføring, med en kadens som minner om Harry Waters i In Bruges. Setningene hans ruller inn i hverandre på forvirrende vis, mens han hele tiden studerer effekten de har. Selv om Mooney mister masken (på dramatisk vis) i to nøkkelscener, er han for det meste imponerende kamelonaktig, og projiserer versjoner av seg selv for å sjarmere ethvert publikum. Enten han spanderer en runde på stamgjestene eller gjør seg til for å overbevise Shirley om sin "sjenanse", er hans uærlighet forbløffende å være vitne til. Han er avskyelig og uforutsigbar, noe som tjener en nyttig dramatisk funksjon. McDonagh oppfordrer oss til å reflektere over vårt eget ønske om rettferdighet overfor en slik figur, når hans motiver og oppførsel alltid forblir delvis uklare.

Selv om Morrissey og Flynn har sine komiske øyeblikk, kommer mye av den eksplisitte humoren fra stykkets utmerkede biroller. Andy Nymans svakelige og frustrerte Syd er en hylende morsom motpart til Harry Wade; hans forsøk på å fremstå som en bedre utgave av seg selv undergraves stadig av inkompetanse. Sally Rogers’ Alice er et herlig stresset innslag, og hennes irritable, men til syvende og sist søte forhold til Shirley løfter mange av de senere svarte komiske scenene. Bronwyn James – i sin første West End-rolle – leverer en nyansert prestasjon. Shirleys "sjenanse" er lagt på herlig tykt, men det kjølige forholdet til faren og smigeren over Mooneys oppmerksomhet hinter om et rikt og ganske trist indre liv. Stamgjestene i baren (Tony Hirst, Ryan Pope, Craig Parkinson og Simon Rouse) er fantastisk underholdende, der Simon Rouses døve og tankeløse Arthur utvilsomt er høydepunktet. En spesiell nevnesle går også til John Hodgkinsons strålende og grovkjeftede gjesteopptreden som Albert, som virkelig setter farge på stykkets herlige finale.

Scenografien er på sin side helt vidunderlig. Anna Fleischle skaper tre unike rom: den dystre grønne og beige fengselscellen i prologen – som heises opp i taket når scenen er over – den røykfylte, dunkle puben hvor mesteparten av handlingen foregår, og den mørke, regntunge kafeen som åpner andre akt. Denne bravur-dialogen mellom Syd og Mooney finner sted flere meter over scenen, noe som distanserer publikum fra en skitten og ubehagelig samtale, men som samtidig gjør den til et nysgjerrighetsobjekt. Matthew Dunsters eminente regi er spesielt merkbar her, hvor maktbalansen mellom de to mennene tydeliggjøres gjennom følelsen av frihet de hver især utstråler i det trange rommet. Uten å røpe en av stykkets beste scener: aldri har ordet "definitivt" blitt brukt med så sublim komisk effekt.

Hangmen er et vittig og tankevekkende stykke, med en mørk undertone som er typisk for McDonaghs arbeid. Det er et ypperlig tilskudd til hans verk, og jeg ser for meg at mange store skuespillere vil tolke Harry Wade og Peter Mooney på West End i mange år fremover. Hangmen spilles på Wyndham's Theatre frem til 15. mars. Bestill nå!