ANMELDELSE: How To Hold Your Breath, Royal Court ✭✭

Maxine Peake og Peter Forbes i How To Hold Your Breath. Foto: Manuel Harlan How To Hold Your Breath

Royal Court

24. februar 2015

2 stjerner

I mer naive og enklere tider dreide slagordet i Superman-tegneseriene og de tidlige filmversjonene seg alltid om spørsmålene: "Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er Supermann!". Publikum så hva som var rett foran øynene på dem, men sleit med å identifisere det. Noe lignende denne pirrende eller irriterende opplevelsen utspiller seg nå på Royal Court, hvor urpremieren på Zinnie Harris’ nye stykke, How To Hold Your Breath, finner sted.

Er det et drama? En komedie? Er det en farse? En lignelse? En allegori? Er det et melodrama? En julepantomime? Er det poetisk? Naturalistisk? Surrealistisk? Er det alt dette på en gang? Eller ingenting av det? Er summen av delene større enn helheten, eller mindre? Er det noe i det hele tatt? Eller ingenting?

Etter 110 minutter er det bare to ting man kan være sikker på: How To Hold Your Breath er veldig langt, og Zinnie Harris er ingen Supermann (eller kvinne).

Stykket starter i en nokså naturalistisk setting og ser ut til å handle om etterspillet av et tilfeldig seksuelt møte mellom en mann og en kvinne. Men det blir raskt tydelig at uansett hva dette er, så er det langt fra naturlig. Det første tegnet kommer når mannen tilbyr å betale kvinnen for akten. Hun reagerer dårlig, og ikke bare fordi han kun tilbyr 45 euro.

Han påstår at han er en demon, en djevel, et tordenskrall, at spermen hans er svart. Han insisterer på at hun skal ta imot pengene; hun nekter hardnakket. Hun kaster ham ut for så å oppdage et merkelig rødt merke på overkroppen, og varmen fra det gjør vondt. Hun skal på et jobbintervju, og dermed begynner reisen hennes.

Det er en bisarr reise på alle måter. Hun møter en merkelig bibliotekar som har en forkjærlighet for å tilby henne selvhjelpsbøker; han starter også den første av flere situasjoner der hun blir tilbudt, direkte eller indirekte, 45 euro. Hun nekter, som hun alltid gjør, og bibliotekaren – som viser seg å ikke være fremmed for demoner selv – advarer om en forestående tragedie.

Og tragedier blir det mange av: Banker går konkurs, EU kollapser, anarki og borgerkrig blusser opp, søsteren mister barnet sitt, de flykter fra det ødelandet Europa har blitt og dets fortapte og desperate innbyggere. De går om bord i et overfylt fartøy som får problemer på vei til Afrika, og så dør de. Eller kanskje bare en av dem dør. Det er uklart. Men det virker som om jobbintervjuer fortsatt står på planen selv i døden, eller i dødens nærhet. Og monologer fulle av lidenskap. Og en bibliotekar som tilbyr enda flere selvhjelpsbøker med grelle titler.

Men hva betyr alt dette? Betyr det i det hele tatt noe?

Er dette et stykke om Europas tilstand, eller om det moderne samfunnets tilstand, eller noe i den duren? Er det en serie vignetter som skildrer aspekter av det moderne liv på en nokså frakoblet og skjærende måte – og dermed speiler hvordan det moderne livet snubler av gårde? Er det en slags billedvev med brokker av observasjoner eller varsler om nær fremtid som skal få oss til å tenke?

Eller er det bare et dårlig unnfanget sammensurium av varsler og sannheter? Næringslivet er djevelen; banker er onde og vil ødelegge samfunnet; politikk er ondt og vil føre til sivilisasjonens undergang; det moderne samfunnet kan ikke hjelpe seg selv; begrepene om fellesskap og godhet er gått tapt og erstattet av sta egeninteresse; det er ikke noe håp for fremtiden; å holde fast ved dine prinsipper vil føre til din undergang.

Harris' språkbruk gjennomgående er inkonsekvent og merkelig. Partier som høres ut som de burde være morsomme, fungerer rett og slett ikke. Det er hyppig bruk av et språk som åpenbart er ment å sjokkere eller virke «edgy», men det føles bare malplassert og banalt. Spesielt med tanke på at Harris mot slutten av stykket får til noen passasjer med stor og kompleks skjønnhet.

Ingenting ved måten Vicky Featherstone regisserer på kaster lys over hva stykket er ment å oppnå, eller hvilke tanker det forsøker å inspirere. Chloe Lamford har skapt en merkelig banal, men dystopisk scenografi, fylt med gjenstander som representerer forbrukersamfunnets bruk-og-kast-mentalitet, med en serie svevende, innrammede baktepper som midtpunkt, der hvert bakteppe antyder et nytt sted.

Til tider føles tempoet begravelsesaktig, en følelse som forsterkes av mangelen på et sammenhengende mål med teksten. Det er nesten som om noen involverte, kanskje alle, trodde at sakte film er lik dyp innsikt. Det er det ikke.

Likevel har vi Maxine Peake, en dyktig og sensitiv skuespiller som gjør alt som står i hennes makt for å puste liv i karakteren Dana og den merkelige reisen hun legger ut på. Peake er en fryd å se og høre på; hun har flere fantastiske taler, fulle av lidenskap og energi, der hennes klassiske ferdigheter virkelig kommer til sin rett. Mens dette utspilte seg, og hennes betydelige talenter ble kastet bort på mangelfullt materiale, var det umulig å ikke lengte etter å se henne i et stykke som var like fengslende som hun selv kan være.

Dana skal være i slutten av tjueårene, og Peake portretterte treffsikkert den følelsen av glødende ungdommelighet, særlig i åpningsscenene. Etter hvert som reisen ble mørkere, ble Dana eldre og mer moden. Det er en velbalansert prestasjon som forsøker å tyne hver eneste dråpe interesse ut av hver scene og som prøver å binde stykket sammen på en logisk måte.

Det var godt arbeid fra Peter Forbes som den mystiske bibliotekaren og Christine Bottemley som Jasmine, Danas yngre søster. Michael Shaeffer manglet enhver form for sjarm som Jarron, demonen kjent for sin svarte sperm, men dette kan ha vært et bevisst valg – en måte å representere de klossete, kalde og frastøtende sidene ved næringslivet på.

Scenen der de to søstrene er fanget på en overfylt båt full av flyktninger som rømmer fra et kollapset Europa var rystende – den skilte seg ut fra det eklektiske og forvirrende sammensuriet ellers.

I programmet/manuskriptet står det:

Med utgangspunkt i en tilsynelatende uskyldig one-night stand, dykker dette mørke, vittige og magiske stykket av Zinnie Harris ned i vår nyere europeiske historie. Et episk blikk på den sanne prisen for prinsipper og hvordan vi lever nå.

Mørkt – sjekk.

Vittig? Magisk? Episk?

Ikke hold pusten.

For et annet synspunkt, se Mark Ludmows anmeldelse. Hvis du har sett forestillingen, setter vi pris på dine kommentarer. Vi har publisert begge anmeldelser for å oppmuntre til debatt.