ANMELDELSE: Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat, London Palladium ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Andrew Lloyd Webbers og Tim Rices Joseph And The Amazing Technicolor Dreamcoat som nå spilles på London Palladium.

Jac Yarrow og Joseph-ensemblet i Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat på London Palladium

11. juli 2019

5 stjerner

Bestill billetter

50 år etter at musikalen først startet de utrolige karrierene til Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, er dette en forestilling som har fått en helt spesiell plass i hjertene til det britiske publikummet.  Det fantes ingen bedre bekreftelse på det enn scenene i går kveld, med nesten ellevill beundring utenfor landets fremste flaggskip for teaterglede.  Argyll Street var fullstappet fra ende til annen med lidenskapelige teatergjengere og kjendisjegere da vi ankom premieren på en splitter ny produksjon av denne evige favoritten: allerede før vi kom inn i salen, var stemningen helt på topp.

Jac Yarrow og Sheridan Smith med Joseph-ensemblet. Foto: Tristram Kenton

Men ingenting kunne ha forberedt oss på det vi var i ferd med å oppleve.  Regissør Laurence Connor, som har fornyet mange av de lengstspillende showene i London og New York, har her gjort langt mer enn det: han har gjenoppdaget en folk-pop-opera som er kompleks, smart, engasjerende og vakker.  Ved å ta utgangspunkt i den bibelske historien om Jakob og hans tolv sønner – den forgudede gullgutten i tittelen og de elleve andre – har Connor funnet en briljant utformet og sensitiv skildring av karakter og skjebne i librettoen.  Partituret, ledet med energi av John Rigby, med fantastiske dansearrangementer av Sam Davis og spektakulært levende orkestreringer av John Cameron, er mye mer enn bare en rekke pastisjer rammet inn av hitlåten 'Any Dream Will Do'.  Det er en helt egen verden.  Lloyd Webbers teft for melodi og hans sterke følelse for det teatralske har aldri virket sterkere, og Rices tekster er mesterstykker i klarhet, vidd og variasjon.  Dette er ikke bare en forestilling for barn.  Det er ikke bare et interessant tidlig verk av to forfattere som senere skapte større ting.  Dette er noe av det beste de har gjort.

Sheridan Smith og Joseph-ensemblet. Foto: Tristram Kenton

For å realisere denne visjonen er scenograf Morgan Large (som de siste årene har skapt seg et navn gjennom en rekke fullendte prosjekter) hentet inn for å bruke sitt visuelle geni på den enorme Palladium-scenen.  Han gjør det med intellektuell tyngde, eleganse og en sans for moro som stimulerer både tanke og sanser, samtidig som uttrykket forblir så enkelt og uskyldig som mulig – selv når det er på sitt mest overdådige.  Til dette bruker han Cézannes geometriske former for å gi en harmonisk enhet til historiens tre verdener: Fortellerens, Kanaans og Egypts.

Sheridan Smith åpner det hele – avslappet i moderne street-wear og blonde krøller (Richard Mawbey står for parykker, hår og sminke) – og hun er en fryd i denne rollen.  Hun stråler av glede, og hennes perfekt balanserte flørting med publikum er både innsiktsfull og intim, noe som skaper et herlig bånd.  Hun har også en magisk kjemi med de mange dyktige barna i besetningen.  Stemmen hennes er i storform.  Åpningsnummeret treffer spikeren på hodet, og introduserer den fantastiske og varierte koreografien til amerikanske Joann M Hunter, som vokser og utvikler seg med hver vending i handlingen, alltid i takt med det spennende partituret.

Sheridan Smith, Jason Donovan, Jac Yarrow og Joseph-ensemblet. Foto: Tristram Kenton

Det er likevel tilstedeværelsen til nykommeren Jac Yarrow som virkelig imponerer; han har utrolig nok sin profesjonelle scenedebut her, i hovedrollen i en stor West End-oppsetning.  Det er som en drøm.  Og nettopp denne ekte idealismen preger hvert ord og hver gest på hans reise.  Underveis leverer han flere triumfer, spesielt den fengslende fengselsarien 'Close Every Door', et nummer som ga ham stående ovasjoner.

Ensemblet rundt ham er like elektrifiserende og overbevisende historiefortellere.  Det eneste svake leddet dukker dessverre opp i andre akt med det mye omtalte gjensynet med et annet stort navn, en tidligere Joseph selv, nemlig Jason Donovan.  Han ser fortsatt imponerende ut fysisk, og i massevis av falskt gull og solbriller fungerer hans Elvis-inspirerte Farao-imitasjon godt rent bevegelsesmessig.  Problemet er stemmen.  I motsetning til den krystallklare diksjonen vi hører overalt ellers – inkludert fra den tøffe barneskuespilleren i rollen som Potifar – forsto jeg personlig ikke et eneste ord Donovan sang.  Med en forestilling som er så velkjent som denne, betyr det kanskje ikke så mye, men som seer er det likevel synd når teksten forsvinner.

Joseph-ensemblet. Foto: Tristram Kenton

Bortsett fra det er det ingenting å utsette på showet.  Bandet på 14 spiller sensasjonelt godt – man glemmer ikke den tette og fyldige balansen i messingblåserne, og Huw Clement Evans' soloer på engelsk horn er nydelige.  Orkesteret lager en stor lyd i Gareth Owens nesten feilfrie lyddesign.  Ben Cracknells lyssetting er også himmelsk, og forener showbiz-glam med ekte kunst.  I løpet av denne teatersesongen får du neppe en bedre opplevelse av paradis.

BESTILL BILLETTER TIL JOSEPH AND THE AMAZING TECHNICOLOR DREAMCOAT PÅ LONDON PALLADIUM HER