ANMELDELSE: Love In Idleness. Apollo Theatre ✭✭✭

Eve Best (Olivia Brown) og Anthony Head (Sir John Fletcher). Foto: Catherine Ashmore Love In Idleness

Apollo Theatre

18. mai 2017

3 stjerner

Bestill billetter I det siste har det vært en bølge av interesse for Terence Rattigans mesterverk, «The Deep Blue Sea», med profilerte nyoppsetninger, en ny film, og til og med et strålende nytt stykke, Mike Poultons «Kenny», basert på både de faktiske hendelsene som inspirerte det og det minutiøst utformede dramaet som oppsto fra asken deres.  Så det var vel bare et tidsspørsmål før noen børstet støvet av denne samlingen skisser til det senere, langt mer helstøpte og suksessrike stykket – et verk kjent gjennom en snodig referanse til Shakespeares «En midtsommernattsdrøm», som nå har flyttet fra Menier Chocolate Factory til Shaftesbury Avenue.

Markedsført – i Bob Kings nøyaktig utformede grafiske design – som et trekantdrama mellom en ung mann, Michael Brown, en kvinne i sin beste alder, Olivia Brown, og en eldre mann, Sir John Fletcher, byr stykket på en enkel historie: den harmoniske tilværelsen for et utro par blir snudd på hodet når kvinnens nå voksne og brysomme sønn plutselig dukker opp etter mange års fravær.  At den eldre (gifte) elskeren er minister i Churchills krigskabinett, og hans utkårede en effektiv overklassekvinne, gjør at troverdigheten i at deres ordning kan veltes av en umoden 17-åring hjemvendt fra Canada, knapt tåler et kritisk blikk.  Men dette er bare den første og mest fremtredende av bokstavelig talt dusinvis av svakheter i manuset.  Stykket er en veritabel eske med triks, satt sammen i all hast av den vanligvis så omsorgsfulle Rattigan, hvor vi annenhver side får en ny stil, en ny «innflytelse» (eller lån).  I West Ends underholdningsverden kan man hevde at slike innvendinger ikke betyr noe.  Men det stemmer bare hvis ingenting annet ved stykket betyr noe heller.  Og hvis det er tilfelle, hvorfor i det hele tatt sette det opp?

Eve Best (Olivia Brown), Anthony Head (Sir John Fletcher) og i bakgrunnen Edward Bluemel (Michael Brown). Foto: Catherine Ashmore

Vel, jeg tror jeg har svaret.  Det gir tre begavede skuespillere fritt leider til å briljere med hva de kan.  For herrene får en karismatisk og tiltrekkende ung mann sjansen til å sprade rundt i all sin ungdommelige arroganse, mens en mer verdig motvekt leveres av en gråhåret karakterskuespiller, som minner oss om at i hjertesaker teller erfaring tross alt mye mer enn all verdens ungdommelig overmot og trass.  Mellom disse to tydelige ytterpunktene står damen det gjelder, dratt hit og dit som en ødipal marionett av plotets mekanikk. Hun har to valg: enten forsøke det umulige og skape en sammenhengende «karakter» av de småbitene dramatikeren har gitt henne, eller – og det er det som skjer her – være en sterk personlighet med trofaste tilhengere som, ved ren viljestyrke, rir over de utallige selvmotsigelsene i sin vei og brøyter seg frem til målstreken, slik at publikum tror de ikke har kastet bort pengene sine helt.

Under slike omstendigheter kan vi takke høyere makter for dette ensemblet.  Gutten spilles energisk av nykommeren Edward Bluemel (med rikelig med lugg), den eldre herren tolkes med eksepsjonell dyktighet av aristokrat-eksperten Anthony Head, og kvinnen som må kjempe mellom dem – om uttrykket tillates – er ingen ringere enn Eve Best. Hun leverer her et skoleeksempel på hvordan en bunnsolid prestasjon kan redde et stykke fra glemselen.  I ærefrykt over disse tre skuespillernes besluttsomhet om at deres profesjonalitet skulle triumfere over forfatterens mangler, reiste publikum seg etter de fire romslige scenene – nei, ikke i iver etter å nå toget hjem, men i oppriktig beundring over bragden de nettopp hadde vært vitne til: forvandlingen av gråstein til gull.

Eve Best (Olivia Brown) og Edward Bluemel (Michael Brown). Foto: Catherine Ashmore

I denne titaniske innsatsen blir skuespillerne kyndig hjulpet av en av landets mest erfarne regissører: Trevor Nunn.  Få vet mer enn ham om hvordan man skjuler svakheter i konstruksjonen, psykologiske brister eller den manglende logikken som forsøpler dette manuset som hauger av murstein fra utbombede tidligere utkast.  De første sidene er ikke så verst, preget av Noel Coward-stil med et snev av Somerset Maugham.  Men med den unge mannens entré snubler vi inn i et Graham Greene-aktig, sub-freudiansk territorium – et klossete «riff» på «Hamlet» – og scenografien til Stephen Brimson Lewis begynner bokstavelig talt å vaie foran øynene våre.  Med hørbare knirk beveger vi oss inn i John Drinkwater-land, før vi blir transportert til et filmsett signert Powell og Pressburger. Og man undrer seg: Hvorfor?

Edward Bluemel (Michael Brown) og Anthony Head (Sir John Fletcher). Foto: Catherine Ashmore

Uansett.  Lewis lar Miss Best se blendende ut til enhver tid i en serie utsøkte kjoler, selv om han trumfer alle design ved å gi henne en ekstrem Googie Withers-look i finalen.  Likevel overstråler hun alltid den mer overpyntede konkurransen: Charlotte Spencer som den overfladiske Diana Fletcher, eller Nicola Sloane som den grelt antrukne Miss Wentworth.  Sloane og Vivienne Rochester spiller også – kortvarig – to andre kvinner i Fletcher-husholdningen, tjenestepiken Polton og sekretæren Miss Dell, begge roller som er skjødesløst skrevet og kastet bort av en forfatter som tydeligvis bare var opptatt av å gi mest mulig scenetid til stjernene sine.

Mens alt dette skjer, sørger Paul Pyant for at lyset går av og på til rett tid; Gregory Clarke sikrer at vi hører en radio og buldrende nyhetsklipp; og Duncan Mclean serverer nevnte filmmateriale for å forsøke å gi troverdighet til det som skjer imellom.  Det ser i det minste flott ut – selv fengselsmurene som ser ut til å omgi det edruelige interiøret i Sir Johns hus.  Hvis du føler du må legge dette til listen din over gjenoppdagelser av rettmessig glemte stykker, vil det i det minste ikke gjøre vondt – rent visuelt – å legge turen innom.

Uansett hva du gjør, ikke dvel ved det faktum at det finnes utrolig mange bedre stykker som kunne ha vært valgt, og fått alle disse ressursene tildelt.  Hvis du lurer på hvorfor dette ikke skjedde, vennligst adresser all slik korrespondanse til produsentene.

BESTILL BILLETTER TIL LOVE IN IDLENESS PÅ APOLLO THEATRE