ANMELDELSE: Mad House, Ambassadors Theatre London ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Theresa Rebecks Mad House med Bill Pullman og David Harbour i hovedrollene på Ambassadors Theatre i London.

David Harbour, Bill Pullman og Akiya Henry. Foto: Marc Brenner Mad House

Ambassadors Theatre, London.

24. juni 2022

5 stjerner

Historien om den splittede familien som vender hjem når patriarken ligger for døden, har vært fruktbar grunn for dramatikk i århundrer. Theresa Rebecks stykke føyer seg inn i en stolt tradisjon som inkluderer verker av Miller og Tracy Letts, og med den umiddelbare krigføringen mellom hovedkarakterene, minner det om den intense klaustrofobien hos en tidlig Martin McDonagh. Michael har akkurat blitt skrevet ut fra det lokale asylet, "galehuset", og fungerer som pleier for sin far, Daniel – en mann alle venter på skal dø, og en mann med, skal vi si, noen mildt sagt lite politisk korrekte meninger. Hospice-sykepleieren Lillian blir sendt for å pleie Daniel, og snart dukker søsknene Nedward og Pam opp, med øyne kun for farens eiendommer og arven. Legg til et par prostituerte for en impulsiv hjemmefest, og hemmeligheter som veller frem fra fortiden, så føler vi oss på kjent grunn i første akt – og det er selvfølgelig en metafor for dagens USA. Men Rebecks dialog og utsøkte plott, samt et ensemble som virkelig fråtser i rollene sine, leverer en majestetisk andre akt som er blant det ypperste som spilles i West End akkurat nå.

Stephen Wright, David Harbour og Sinead Matthews i Mad House. Foto: Marc Brenner

Prestasjonene i sentrum er trollbindende. David Harbour leverer en ruvende prestasjon, både bokstavelig og billedlig talt; som en såret bjørn som brøler av raseri og lengter etter trøst, der hans klare innsikt i egen situasjon gir næring til sorgen og sinnet. Samspillet med Bill Pullman som Daniel er selve motoren i stykket. Pullman unnskylder ikke Daniels usympatiske sider, men er nydelig i det han endelig tar et oppgjør med fortidige handlinger og forsøker å finne en form for forsoning. Men det er den fremragende Ayika Henry som hospice-sykepleieren Lillian kvelden virkelig tilhører. Hun er en støtte av styrke fra det øyeblikket hun kommer inn, og uten å miste karakterens verdighet formidler hun utrolig mye med bare et blikk – hun har gjennomskuet denne familien fra dag én. Det er kanskje litt vel mye roping, spesielt når den "onde" Pam (mitt ord – jeg fikk lyst til å kjefte på henne, så godt levert av Sinead Matthews) stormer inn i huset.

Akiya Henry og Bill Pullman i Mad House. Foto: Marc Brenner

Likevel er det en vakker, øm og stille scene mellom Michael og Lillian i andre akt som virkelig biter seg fast. Selv om referanser til at "vi ser alle de samme stjernene og månen" grenser til det klisjéfylte, løfter både teksten og skuespillet seg når Lillian forteller om sitt tapte barn, og de to finner en genuin kontakt. Det er verdt billettprisen alene. Trusselen om å bli sendt tilbake til asylet henger over Michael og vokser utover i stykket, der Stephen Wight er utmerket som Nedward, som desperat prøver å bygge broer og kjempe for rettferdighet – til tross for at han svikter broren sin.

Spilt ut på en klaustrofobisk scenografi av Frankie Bradshaw, blir det tydelig at selv når vi er utendørs, er dette en bokstavelig kamp om plass. Dette er en forestilling der en enkel blyant får en slik symbolverdi at publikum gisper – ingen spoilere her, men det er en hyllest til den gamle regelen om at "det enkle er ofte det beste". Tilhengere av Stranger Things vil ikke bli skuffet over Harbour, og alle som setter pris på dramatikk og skuespill av høy kvalitet, vil huske denne oppsetningen lenge.

Les også: Første bilder fra Mad House på Ambassadors Theatre med Bill Pullman og David Harbour

Les også: David Harbour og Bill Pullman spiller i verdenspremieren på Theresa Rebecks Mad House

Meld deg på vårt nyhetsbrev