ANMELDELSE: Pinter Six, Harold Pinter Theatre London ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Pinter Six, som nå spilles på The Harold Pinter Theatre som en del av Pinter at the Pinter-sesongen.

Ensemblet i Pinter Six. Foto: Marc Brenner Pinter Six Harold Pinter Theatre.

4. januar 2019

4 stjerner

Bestill billetter nå

To middagsselskaper fra helvete – eller i det minste utspiller helvete seg i samfunnet utenfor. Pinter 6 er en dobbeltforestilling med sosiale sammenkomster som blottlegger klasseforskjeller og snobberi, fremført av et fremragende ensemble. Det er ikke rart at så mange dyktige skuespillere har deltatt i denne sesongen; Pinter gir dem fantastisk materiale å jobbe med.

Ensemblet i Pinter Six. Foto: Marc Brenner

I Party Time (1991) befinner vi oss i samfunnets øverste sjikt, et tilsynelatende høyt ansett nivå, men deltakerne har måttet kjempe seg gjennom gatene. Dame Melissa (Celia Imrie) klager over å ha måttet forsere «noe som bærer navnet veisperring». Uansett sosial situasjon skal maktbalansen opprettholdes av Terry (John Simm) og Gavin (Phil Davis), mens Liz (Katherine Kingsley) og Charlotte (Tracy-Ann Oberman) driver sitt eget spill om status. Douglas (Ron Cook) og Fred (Gary Kemp) vet nøyaktig hvordan landet skal styres – med jernhånd og en solid dose kvinneforakt. Dette er et strålende ensemble, og Pinter sørger ofte for at latteren setter seg fast i halsen. Da han skrev stykket, rettet han blikket mot Thatcher-tidens overklasseungdom, men samtalene deres føles nesten mer relevante og skremmende i dag. Gjennom hele stykket spør Dusty (Eleanor Matsuura) hva som har skjedd med broren Jimmy, men hun blir kontant avvist hver gang, akkurat som ethvert forsøk på å nevne døden.

Ron Cook og Celia Imrie i Pinter Six. Foto: Marc Brenner

Gjennom det hele, i Jamie Lloyds minimalistiske regi og Soutra Gilmours scenografi, åpnes en dør på gløtt og en lysstripe slipper inn. Men det er ikke håp som bryter gjennom mørket, men snarere den fangede, subbende skikkelsen Jimmy – fantastisk spilt av Abraham Popoola – en bjørn av en mann som er plukket opp fra gata av typer som Gavin. Han er en Caliban-skikkelse, lenket i sin egen verden av krefter som undertrykker ham. Arbeidene som ble presentert i Pinter 1 skaper en sterk rød tråd av politisk protest som fortsetter her. Forestillingen får også en mektig ramme med en elektronisk versjon av Handels Sarabande, som leder tankene hen til de klassiske elektroniske tonene fra A Clockwork Orange.

Abraham Popoola i Pinter six. Photo: Marc Brenner

Pinters siste stykke, Celebration (2000), var angivelig hans svar på den brautende oppførselen til noen gjester ved nabobordet på The Ivy – «den beste og dyreste restauranten i London», som den omtales som i stykket. (The Ivy har faktisk levert dekketøy og porselen til forestillingen). Ironisk nok, med tanke på at dette var hans siste stykke, er det dette jeg føler har eldet mest. Kanskje er det fordi realitystjerner for lengst har inntatt de fineste bordene, slik at sjokkeffekten har avtatt. I et så kort stykke er det lite karakterutvikling, og deres trashy oppførsel må tas for det den er. Igjen er ensemblet strålende, særlig Celia Imrie og Tracy-Ann Oberman som søstrene Prue og Julie. Deres skryt om sex og penger punkteres av eksistensielle tanker fra innehaveren Richard (Gary Kemp), servitøren Sonia (Eleanor Matsuura), og spesielt den navnløse servitøren. Her stjeler Abraham Popoola nok en gang showet; han er hysterisk morsom i sine (sannsynligvis falske) anekdoter om bestefaren, men mot slutten lager han en båt av en serviett og drømmer om flukt – en historie om migrasjon og eksil.

Eleanor Matsuura, Tracy-Ann Oberman, Ron Cook og John Simm i Pinter Six. Foto: Marc Brenner

Stykket er gjennomsyret av herlig humor og gode replikker, og en spesiell takk må gå til parykk- og kostymeavdelingen – en fest av stort hår og gullpaljetter! Jamie Lloyds sylskarpe regi får det meste ut av hver linje, hver pause og hver takt i Pinters klassiske tekster.

BESTILL BILLETTER TIL PINTER SIX HER