ANMELDELSE: Promises Promises, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Gabriel Vick og Daisy Maywood i Promises Promises

Southwark Playhouse

Tirsdag 17. januar

4 stjerner

Bestill billetter nå Den store kongen av poplåter på 1960- og 70-tallet, Burt Bacharach, skrev bare en håndfull sceneverk, men blant dem finnes en eneste fullengdes musikal. Den ble skapt i samarbeid med hans faste tekstforfatter Hal David, med manus av komediens ubestridte mester, Neil Simon (basert på filmen 'Ungkarspiken'). Den nøt respektabel suksess i sin tid og lanserte en av låtskriverparets mest udødelige hits, ‘I’ll Never Fall In Love Again’, men den har sjeldent vært å se på scenen siden den gang. At perfeksjonisten Bacharach aldri bega seg inn i musikalens mysterier igjen etter dette ene forsøket, er kanskje talende i seg selv. Den profesjonelle komponisten snakker sjelden om slike ting, men det må være en grunn til at han aldri senere forsøkte å nå publikum på denne måten.

Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor, for dette verket fortjener virkelig vår oppmerksomhet. Det er et frodig, vakkert og romantisk skue, der musikken er like viktig for fortellingen som karakterene selv. Handlingen er en klassisk storby-fabel om den lille mannen Chuck Baxter, som kjemper mot den ansiktsløse kynismen i metropolen. Kjærligheten overvinner til slutt alle hindre og fører ham sammen med den sofistikerte, men pregede Fran – en kvinne som må gjennom mange prøvelser for å bli hans like. Slik sett er det en delvis snuoperasjon av den tradisjonelle musikalkomedien, der mannen vanligvis må overvinne verden for å vinne en plettfri kvinne. Som i en annen Simon-musikal, 'Sweet Charity', er heltinnen her langt fra feilfri, og hennes reise er den vanskeligste.

Gabriel Vick, Lee Ormsby, Craig Armstrong og Martin Dickinson i Promises Promises.

Regissør Bronagh Lagan ser det moralske puslespillet i hjertet av dramaet. Sammen med scenograf og kostymedesigner Simon Wells, koreograf Cressida Carre (som har skapt strålende integrerte dansenumre), Derek Andersons viktige lysdesign og Owen Lewis' lyd, oppnår hun en sterk følelse av urban helhet. Forestillingen flyter sømløst mellom filmaktige scener. Sentralt i denne tolkningen er troen på de mørke, 'film noir'-aktige elementene i fortellingen: hver karakter er moralsk tvetydig og mennesker sliter med uoppnåelige ambisjoner som skader både dem selv og andre. Her er det mye ubehagelig som vil utfordre et moderne publikum: kvinneforakt, bestikkelser, trakassering på arbeidsplassen, utpressing, depresjon og selvmordsforsøk. For ikke å snakke om det hverdagsgrå i 'moderne tider'. Men film noir har i bunn og grunn et pessimistisk menneskesyn, og jeg er usikker på om alle i salen vil finne denne tolkningen helt overbevisende.

Paul Robinson og Daisy Maywood.

Samtidig har vi et gnistrende og vittig manus fra en av komediens mestere. Baxter baner vei gjennom livets upersonlige mørke med sin naive sjarm, og birollene får mer enn nok å jobbe med for å holde humøret oppe (forutsatt at replikkene sitter og Simons rytmiske dialog formidles presist). Det er en ekte New Yorker i ensemblet – Baxters nabo Dr. Dreyfuss (mesterlig spilt av den erfarne John Guerrasio) – som minner oss på byens autentiske stemme og hvordan man kombinerer patos med et verbalt angrep.

I sentrum for romantikken står Fran (en balansert Daisy Maywood – en nesten nifs likhet med en ung Shirley MacLaine fra originalfilmen). Hun kjemper mot ensomhet og sinne før hun klarer å bryte den selv-destruktive sirkelen. Rundt henne finner vi kontorkollegaer og konkurrenter (Claire Doyle, Natalie Moore-Williams, Emily Squibb og Alex Young). Hennes utnyttende sjef er Mr. Sheldrake (en kjølig og beregnende Paul Robinson, som først sent viser tegn til hjerte i sine to solonumre). Så har vi mellomlederne som manipulerer Chuck: Craig Armstrong, Ralph Bogard, Martin Dickinson og Lee Ormsby. Alex Young stjeler starten på andre akt i rollen som den vampsyke barkvinnen i en av Simons beste sketsjer noensinne – hun får mer latter i den ene scenen enn noen andre i løpet av kvelden. Jeg har sett forestillingen to ganger nå, og lo like godt andre gangen.

Gabriel Vick og Daisy Maywood

Likevel tilhører historien de unge elskende. Med utgangspunkt i filmmanuset gir Neil Simon helten stor frihet til å kommentere seg selv og situasjonen gjennom sin 'indre stemme'. Spilt av den elskverdige Gabriel Vick (en slående dobbeltgjenger for Jack Lemmon), holder han showet sammen med grenseløs sjarm. Han må også bære nesten halvparten av musikalnumrene alene eller med andre, inkludert fem soloer – et krav som overgår alle andre i castet. Han mestrer dette til fulle med sine våkne øyne og sikre replikklevering. Maywood gjør sitt ytterste for at Fran ikke skal bli for sentimental, og spiller rollen med dyp oppriktighet og hengivenhet. Hun synger sine tre soloer som om de ble skrevet i går, fulle av emosjonell sannhet.

Gabriel Vick og Alex Young.

Produksjonens fargepalett maler bedrifts-New York nesten utelukkende i monokromt. Kvinnene varmer opp scenen med sprut av farger i nydelige antrekk koordinert av Fiona Parker. Ben M. Rogers' projeksjoner skaper lekre lokasjoner på en sømløs måte. Men den virkelige helten er partituret, ledet av kapellmester Joe Louis Robinson. Arrangementene, overvåket av Bacharach-ekspert Elliot Davis, gløder av liv og føles like friske som selve New York-luften.

Dette er en forestilling du bare må se akkurat nå, og publikum strømmer til. Produksjonen vil garantert bli enda slipt og mer kompleks etter hvert som den setter seg (selv om spilleperioden er kort: den spilles på Southwark bare frem til 18. februar). Og ja, til syvende og sist holder den det den lover. Alt sammen.

Spilles til 18. februar 2017

Foto: Claire Bilyard

BESTILL BILLETTER TIL PROMISES PROMISES PÅ SOUTHWARK PLAYHOUSE