ANMELDELSE: The Quentin Dentin Show, Original London Cast Recording ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder originalinnspillingen av musikalen The Quentin Dentin Show med London-ensemblet.

The Quentin Dentin Show Original London Cast Recording 4 stjerner Kjøp albumet her  Det er noe helt eget når en forestilling som handler utelukkende om popmusikk, blir presentert i albumformat.  Faktisk har de sceniske produksjonene av «Quentin Dentin» (det har vært hele åtte av dem så langt – noe som gjenspeiler opphavsmannen Henry Carpenters konstante omarbeiding av verket) alle føltes mer som live rockekonserter enn tradisjonelle musikaler.  Senest ved Tristan Bates Theatre, med et manus bearbeidet av den kule dramatikeren og utøveren Tom Crowley og i Adam Lensons regi, kom dette aspektet virkelig til sin rett, med hvitkledde musikere plassert rundt i en skjematisk antydning av et hjem.  Det er nettopp denne versjonen som danner grunnlaget for plateinnspillingen. Den magiske nye ingrediensen her er produsent (og medgründer av The Kooks) Paul Garred.  Garred og Carpenter jobber også sammen på minst ett annet stort prosjekt, og det er en tydelig synergi mellom de to her.  Platen sparkes i gang med en skitten montasje av radiostøy, i stil med 1970-tallets «konseptalbum» som nå er i ferd med å bli høyeste mote igjen.  Deretter går vi over i tittelsporet, en dundrende Britpop-låt med tunge synther som høres ut som en ganske klassisk «I want»-sang.  Garred gir stemmene all den plassen de trenger, og vi kunne gjerne tilbragt mer tid i deres selskap, men de fleste sporene er korte på grensen til det knappe.  På samme måte i Carpenters tekstforfatting – tekstene er smarte og velskrevne, ofte med en bitende sosiopolitisk brodd – raser de av gårde i et slikt tempo at man tar seg i å lengte etter å trekke pusten og fordøye alt man hører. https://www.youtube.com/watch?v=rlnlSD87fhU Likevel er munterheten i sanger som «Lemons» en fryd.  I tittelrollen synger Luke Lane presist og med respekt for noter og tekst; han er morsom, men kanskje litt for veloppdragen og strømlinjeformet – jeg så ham på scenen som Bastarden i «King John» på The Globe, og jeg vet han kan være langt mer rampete om han vil: og denne karakteren skriker virkelig etter det.  I kontrast står Shauna Rileys vakkert balanserte Nat. Med mer erfaring fra showet og etter å ha overlevd utallige endringer i manus og spillested, gjør hun «Holiday» til en total triumf – et stykke som faktisk ble skrevet med hennes stemme i tankene.  Det er ekte hit-materiale, men igjen – kanskje er det over før det virkelig rekker å fange oss.  Det samme gjelder «Friendzone», som er et sjarmerende nummer, men altfor kort.  «(Making) People Like You» – en tittel som rommer flere geniale ordspill – fungerer bedre da den er så integrert i handlingen.  Deretter følger det kalde gufset i «Too Weak To Refuse» med en Bowie-aktig hypnotisk skjønnhet, et øyeblikk vi gjerne skulle dvelt ved litt lenger.  Men før vi rekker å bli ordentlig forført av musikken, glir vi raskt over i «The Quentin Dentin TV Show», nok en sang med et sterkt definert refreng og en funky discobeat.  Tekstene er sublime, der han rimer tittel-linjen («tee-VEE show») med «In ev'ry language and credo», en typisk illustrasjon på Carpenters kunstneriske teft.  Det interessante med dette nummeret er imidlertid at han hinter om en utvikling hos tittelkarakteren, noe som ellers glimrer med sitt fravær i denne forestillingen.  Selv om det musikalske landskapet er nøye kultivert, forblir den dramaturgiske formen sta og unnvikende.  Jeg hører rykter om at flere omarbeidelser er på trappene, men når vi får dundrende rock’n’roll som i «The Blame Game», trenger vi egentlig å bry oss så mye?  På sett og vis fungerer dette showet for øyeblikket mye bedre som et album enn på scenen.  «Life» er for eksempel et nummer som kunne vært plassert mye tidligere i forestillingen: faktisk er dette, mer enn noen andre sanger, en fantastisk stemningssetter som føles som et åpningsnummer uansett hvor det er plassert.  Det universelle budskapet treffer publikum mye sterkere enn det nåværende åpningsnummeret.  På samme måte føles «Get Happy» som om det hører hjemme i eksposisjonen, da det gir oss så mye informasjon om hvem Quentin er og lar oss føle oss litt nærmere ham.  «Take Your Medicine» (som jeg alltid tenker på som «The Brain Machine») tar oss tilbake til tempoet i den avsluttende delen av fortellingen og driver oss mot klimaks i konflikten mellom menneskelighet og mekanisering; det er en herlig og støyete stadion-låt som nesten garantert får publikum på parketten til å hoppe og pogo-danse i ekstase.  (Vel, kanskje.) Interessant nok kan den mye mer erkebritiske pop-låten (The Kinks møter The Beatles... VELDIG Beatles!) «All Together Now» fremkalle den samme reaksjonen, med utstrakte armer som svaier taktfast fra side til side, før en klappende a cappella-aktig avslutning.  Komplett med boks-applaus.  Og en sylskarp slutt.  Det er veldig rock’n’roll.

KJØP ALBUMET FRA QUENTIN DENTIN HER

Les vår anmeldelse av The Quentin Dentin Show på scenen