ANMELDELSE: Rotterdam, Trafalgar Studios 2 ✭✭✭✭

Alice McCarthy og Anna Martine i Rotterdam. Foto: Piers Foley Photography Rotterdam

Trafalgar Studios 2

28. juli 2016

4 stjerner

Bestill billetter Det er alltid interessant når en mindre oppsetning settes opp på nytt. Jon Brittains Rotterdam er en slik produksjon, som nå spilles på Trafalgar Studios’ knøttlille biscene. Med knapt nok plass til å snu seg, er lokalet merkelig nok helt perfekt for dette stykket; med publikum på tre kanter og så nær karakterene at man fanger opp hver minste pust, er det umulig å unnslippe stykkets intime natur.

Etter sju år i Rotterdam er Alice på nippet til å komme ut til foreldrene sine – riktignok over e-post. Men sekunder før hun rekker å trykke på send, slipper kjæresten Fiona en bombe: hun har aldri følt seg hjemme i kroppen sin og ønsker å begynne å leve som Adrian, en mann. Dette sender Alice ut i en identitetskrise – er hun en lesbisk kvinne, eller hvis hun nå er i et forhold med en mann, gjør det henne heterofil?

Alice McCarthy og Anna Martine i Rotterdam. Foto: Piers Foley Photography

Vi er voyeurer i disse menneskenes liv fra det øyeblikket vi kommer inn. Alice sitter ved laptopen og taster nervøst. Fiona vandrer ut og inn i joggebukse og sokkelesten, vekselvis ertende og bekymret over Alice. Mange i publikum må gå tvers gjennom dette rommet for å nå plassene sine. Vi invaderer allerede parets tilværelse.

Faktisk er Brittains manus så utrolig naturalistisk at det ofte er øyeblikk der vi som publikum nesten føler at vi overværer intime samtaler vi egentlig ikke skulle hørt. Riktignok er det et par øyeblikk hvor det grenser til å bli litt belærende, der publikum får en slags nybegynnerveiledning i kjønn, men disse er sjeldne.

Ed Eales-White og Anna Martine i Rotterdam. Foto: Piers Foley Photography

En velvalgt spilleliste med Europop-låter dekker scenebyttene, inkludert Robyn og Christine and the Queens. Stykket kunne imidlertid klart seg uten den instrumentale bakgrunnsmusikken i spente øyeblikk, da den distraherer fra dialogen som er sterk nok til å stå alene.

Den allsidige scenografien, som hemmes litt av noen gjenstridige dører, skifter fra leilighet til kontor og nattklubb ved hjelp av flytting av stoler og rekvisitter. De firkantede hyllene og veggene dekorert med bilder av tittelsyen antyder den generiske anonymiteten til en backpacker-leilighet, og minner oss på at Alices sju år i Rotterdam bare var ment å være midlertidige. Kombinert med pop-lydsporet understreker dette den flytende tilstanden alle i stykket befinner seg i, med Adrians overgangsprosess og Alices forsøk på å tilpasse seg. Josh (Ed Eales-White) kommenterer dette når han henviser til Rotterdams status som en havneby, der alle enten ankommer eller drar, men aldri blir værende.

Jessica Clark og Alice McCarthy i Rotterdam. Foto: Piers Foley Photography

De fire skuespillerne treffer tonen perfekt og er fullstendig dedikerte. Høydepunktet er Anna Martine som Fiona, senere Adrian. Martine er helt trollbindende og gjør Adrians smerte tydelig – en mesterlig historieforteller. Alice McCarthy som den konfliktfylte Alice er svært god som den stive kjæresten som fortsatt er i skapet. En fantastisk tirade mot slutten av første akt ender med en nydelig levert underdrivelse: «I’m a bit of a mess», som fremprovoserer kveldens beste publikumsreaksjon.

Ingenting er endelig i Rotterdam, men på den annen side er ingenting konstant heller. I denne havnebyen, hvor alle er på vei inn eller ut, får publikum rett og slett et innblikk i fire menneskers liv. Fire mennesker som ikke nødvendigvis vil endre hele verden – bare sin lille del av den. Vekselsvis hysterisk morsom og hjerteskjærende; Rotterdam er et sterkt og svært severdig teaterstykke.

Rotterdam spilles frem til 27. august 2016.

BESTILL BILLETTER TIL ROTTERDAM NÅ