ANMELDELSE: Seth Rudetsky sammen med Audra McDonald, Online ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Seth Rudetskys nettkonsert med Audra McDonald, som ble strømmet søndag og mandag som en del av Seths populære konsertserie på nett.

Audra McDonald

The Seth Concert Series: Audra McDonaldMandag 13. juli, online 5 stjerner For de av dere som var heldige nok til å se Seth Rudetsky og Audra McDonald sammen på Leicester Square Theatre for ikke så lenge siden, kjenner dere til den magiske kjemien som eksisterer mellom disse gamle vennene fra New York. De utfyller og kontrasterer hverandre på de mest herlige måter, samtidig som begge viser en total dedikasjon og lidenskap for musikkteater. Det er vanskelig å se for seg en duo i et talkshow-format som er like fornøyelig eller meningsfull. Men hvordan fungerer dette i den digitale "eteren" i den virtuelle sosiale medier-verdenen? Vel, i går og i dag fikk vi andre ta del i deres nettsamarbeid. Det hele startet med en skikkelig Shirley Bassey-aktig stemning og en dundrende 'I Am What I Am' fra 'La Cage Aux Folles'. Innledningsvis var noen lydproblemer ganske fremtredende, der musikken hørtes ut som om den kom fra bunnen av et dypt akvarium. Lyden på samtalene var mye klarere, og etter hvert tok lyden på det musikalske seg kraftig opp. Vi var alle innom viktigheten av å opprettholde smitteverntiltakene for å kontrollere Covid-19-pandemien, men så beveget vi oss raskt over i andre temaer. Rasisme, og Audras møte med det, ble et tungt tema med tilbakeblikk på karrieremulighetene for fargede kvinner i USA da hun startet opp (rundt tiden for den første oppsetningen av 'Dreamgirls'). Hun håpet på en plass i koret; hun drømte aldri om noe mer. Seth og Audra Teksten på neste nummer, 'Being good just isn’t good enough' (fra 'Hallelujah, Baby', en Jule Styne/Betty Comden/Adolph Green-forestilling fra 1967 om afroamerikanernes kamp), oppsummerte kanskje hvor hun egentlig befant seg på innsiden. Samtalen fortsatte vidt og bredt gjennom deres gjensidige og ofte parallelle karrierer. Det var en gripende anekdote om å synge på en AIDS-post på et sykehus, en avdeling som ble delt med alvorlig syke innsatte, hvor Seth holdt ukentlig kabaret og Audra var en av sangerne hans. Dette ledet elegant over i en medley av Rodgers, Hammerstein og Sondheim: 'You’ve Got To Be Taught', kanskje Hammersteins mest kraftfulle og inkluderende tekst mot fordommer, og 'Children Will Listen' fra 'Into The Woods'. Her ble to tekstforfattere som har forvandlet musikkteaterscenen satt sammen – to som var som reservefar og sønn – noe som perfekt illustrerte det tette båndet mellom håndverket i bransjen og de personlige båndene som gjør at det føles mer som en familie. Aktivisme er selvsagt merkelappen på slikt, og det snakket de også om. Vi fikk høre om hvordan Robert Marshall trikset med nyinnspillingen av den siste scenen i filmen 'Annie', der alle skulle danse "the twist". Tanken var at stater som kunne ha innvendinger mot å se en hvit mann fri til en afroamerikansk kvinne, dermed "ikke ville ha et problem med det". Marshall gjorde rett og slett ett tvilsomt opptak og gikk videre; nyinnspillingen hans kunne ikke brukes, og dermed måtte Disney-konsernet akseptere det opprinnelige opptaket. Og det gjorde de. Heldigvis smiler gudene av og til. Dette førte oss over i den langt tøffere ‘The Scottsboro Boys’ (Kander og Ebb), en virkelig sak om falske voldtektsanklager mot en gruppe svarte menn som ble dømt til døden, til tross for at de hvite kvinnelige anklagerne senere trakk tilbake anklagene. Et mareritt av lidelser fulgte, der vanlige folk ble dratt i alle retninger av rasisme og fastlåste meninger. Audra viste oss også hvordan man takler katastrofer med 'Ordinary Mothers' (en Sondheim-sang kuttet fra 'A Little Night Music', som har mer enn en tilfeldig likhet med 'Children Will Listen', men la gå ... for nå). Seth var på topp når det gjaldt alle nyanser, ikke bare i sangene, men også i samtalens retning. Begge uttrykte et positivt og felles livssyn: "Teateret vil komme tilbake, og det vil bli bedre ... mer inkluderende ... vi kan skape muligheter ... hvorfor ikke?" Hun oppfordret oss til å skape egne plattformer for å strømme til de publikumsgruppene man ønsker å nå. Alt dette virker drevet av de oppdemmede følelsene vi alle bærer på, men som vi i denne tiden med tvungen stillhet og refleksjon har hatt sjansen til å se nærmere på. Seth ledet oss inn i Kate Millers 'Are you F***ing Kidding Me?', og Audra ga den tekstlige råheten en glitrende vakker klang med stemmen sin. 'Your Daddy’s Son', Sarahs sang fra musikalen 'Ragtime' (Ahrens og Flaherty), var neste nummer i denne emosjonelle seansen – en sang som er en unik blanding av vuggevise og klagesang. Etter det løftet de stemningen med nok et godt valg av en komponist McDonald har støttet: Jason Robert Browns 'The Stars And The Moon' fra 'Songs For A New World'. Men det virkelige fyrverkeriet kom med en ny versjon av Streisands medley 'Down With Love' (Arlen/Harburg), med en finale av Gershwins 'Summertime'. Så vakkert. Og kjemien? Vennskapet var varmt og boblende gjennom hele praten og deres felles humanistiske verdier. Til slutt ble det tid til noen ord om to pandemier: Covid-19 og rasisme. Det endte med et optimistisk budskap om at vi kan vinne over begge, før hun satte et punktum med et forrykende ekstranummer: 'Climb Ev’ry Mountain' fra Rodgers og Hammersteins 'The Sound of Music'. Greit. Da vet vi vel alle hva vi har å gjøre. MER INFORMASJON OM SETH RUDETSKY CONCERT SERIES