ANMELDELSE: Seth Rudetsky med Megan Hilty, Online ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder den nyeste Seth Rudetsky-konserten med Broadways Megan Hilty, strømmet mandag.

The Seth Concert Series – Megan Hilty

Strømmet på nett

27. juli 2020

5 stjerner

'Stemmen', 'Belteren'... denne helgen koblet fantastiske Megan Hilty seg opp fra L.A. tvers over det nordamerikanske kontinentet med den utrettelige Mr. Rudetsky i New York City, for den tredje i hans serie av intime lockdown-kabareter.  Som vanlig øste Seth ut vitser ('Det blir ingen sang i kveld' var en av de første ballene som ble lagt død).  Hans tørre martini-humor er selve zest-skallet som holder cocktailen frisk.  Musikk fikk vi selvfølgelig også.  En av Hiltys hitsanger fra TV-serien 'SMASH', den Grammy-nominerte 'Let Me Be Your Star' (Marc Shaiman og Scott Wittman), sørget for en knallstart og viste frem den fyldige varmen i hennes ekstraordinære instrument.  Offisielt regnes hun kanskje som en sopran med et nydelig toppregister, men den bryststemmen er til å dø for – og naturligvis har hun en perfekt 'passaggiato' mellom alle notene en komponist måtte be om.

Kraften bak denne vakkert dekorerte tronen er imidlertid produsent Mark Cortale, som leser kommentarer og spørsmål skrevet inn i sideskjermen av publikum, og deretter sender et nøye utvalgt knippe tilbake til 'ensemblet'.  Dette gir oss et element av interaksjon med 'salen', i stedet for de sedvanlige hørbare reaksjonene som applaus, jubel, latter, gisp og beundrende sukk!  Du vet hvordan det er.

Rudetskys mål med denne serien – og egentlig i alt han gjør – virker å være å bidra positivt ikke bare til en bedre forståelse av 'kunsten' og håndverket bak musikalteater, men også en dypere forståelse av de psykologiske prosessene som ligger bak.  Dette er utvilsomt akkurat det vi trenger i denne tiden med lockdown og endeløse rekker av kostbare, stengte teatre.  Ikke at vi dveler unødvendig ved det som tynger oss.  Hilty ga oss deretter en vittig og dukke-aktig tolkning av 'You Will Be Popular': et muntert komisk nummer fra mega-suksessen 'Wicked' (skapt av geniet Stephen Schwartz).  Som om ikke det var nok, fikk vi også 'For Good' fra samme forestilling, en av de mest hjerteknusende vakre sangene fra de senere år.

https://vimeo.com/442040602

Det er naturligvis lettere å se tilbake på det som ble gjort da 'bransjen' faktisk fungerte, enn å stirre inn i det ugjennomtrengelige mørket av en uforutsigbar fremtid.  Men Hilty legger planer og ruller ut prosjekter i en koronatilpasset verden av animasjon, selv om spesifikke detaljer ofte fremdeles er underlagt taushetsplikt.  Dermed vendte vi tilbake til 'Somewhere That's Green' (tidligere personlig eiendom for Ellen med samme navn – men med en annen skrivemåte!) fra en annen av Hiltys store merkevarer, 'Little Shop of Horrors' – en plettfri tekst av Howard Ashman til Alan Menkens tilsynelatende enkle melodi.  Seth fikk deretter bli med henne i en flott duett av 'Suddenly Seymour'.  Prestasjoner som dette peker virkelig mot 'folk'-etoset dypt inne i hjertet av det amerikanske musikalteateret, landets helt egen dramatiske kunstform.  De anthemiske gospel-tonene kunne like gjerne ha kommet fra en maraton-økt på en søndag ettermiddag nede i kapellet, med damer og herrer, gutter og jenter og de som identifiserer seg annerledes, alle i sitt fineste puss, mens de skaper musikken og deler fellesskapet.

Men produksjonsprosessen for Broadway-musikaler er mer komplisert: vanligvis lang, ofte vanskelig og svært krevende.  Hilty underholdt oss med en anekdote om sin rolle i tilblivelsen av '9 to 5: The Musical', og hvordan hun jobbet med teamet ledet av den fantastiske Dolly Parton.  Den samarbeidende siden ved teater er det alle savner nå, og det sosiale båndet – fra det første innsalget til en produsent til man sier farvel til (ideelt sett) fornøyde kunder som forlater salen etter en forestilling – er det hele saken dreier seg om.  Som en illustrasjon på sin allsidighet og tilpasningsevne, viste Megan sin kontroll over både dialekt og stil med en ekte Dolly-klang i 'I'm Just A Backwoods Barbie', som gikk sømløst over i den medrivende tittelåten.

Som om scenen ikke var tøff nok, er TV-verdenen enda mer ekstrem når det gjelder risiko og det faste grepet produksjonsselskapene liker å ha over talentene, der de inviterer utøvere til å 'teste' for roller.  Hvis de binder deg opp, betaler de deg ikke, men du kan heller ikke teste for noe annet, og du kjemper kanskje mot flere andre – hvorav bare én blir valgt til rollen.  Det er knallhardt!  Så, folkens, hver gang dere ser en amerikansk TV-serie, husk at de i rollebesetningen sannsynligvis har måttet krype over glødende kull for å komme dit.

Desto større grunn er det derfor til å forstå hvor viktig 'familie-siden' av bransjen, og egentlig livet selv, er.  Hilty lever ikke bare dette selv, hun støtter også 'You Gotta Believe', en organisasjon som gir vedvarende familiestøtte til foreldreløse barn som mangler et nettverk.  'That Second-hand White Baby Grand', en annen sang fra 'Smash', var det perfekte nummeret for å oppsummere dette aspektet av hennes liv og arbeid.  Gang på gang vender dette repertoaret tilbake til historier om kamp mot motgang, og gir en stemme til de som har det tøft, men som likevel gjør sitt ytterste for å nå mot noe bedre, 'noe vakkert'.  Det var også det vi fant i Emily Skinners 'The Alto's Lament', et virtuost glansnummer for enhver fantastisk begavet og teknisk fullkommen sanger, som Hilty synger fletta av.

Vi må imidlertid reflektere over i hvilken grad teaterhistorier også bidrar til å forsterke sosiale stereotyper.  Megan tok tak i dette også, vel vitende om de ubehagelige sannhetene som ofte ligger like under overflatens glitter.  Spesielt hvor ofte vi ser narrativer der kvinner fremstilles som værende i konflikt med hverandre, eller som vises som dårlige mødre og hustruer og derfor fortjener straff.  Og finnes det noe bedre svar på det tøyset enn Sara Bareilles' 'She Used To Be Mine' fra 'Waitress'?  Den ble her sunget med Hiltys fulle lidenskap og dedikasjon.

Men showet handler også om å åpne dører, og vi fikk møte enda en av de heldige deltakerne som ble valgt ut til å vise hva de kan for gjesten: ikke bare det, denne gangen fikk vi en solist og i tillegg en trio som leverte en storslått finale, komplett med en kronende toppharmoni av stratosfæriske dimensjoner.  Det er nok en smart måte å koble seg på publikum på, og å minne oss om den enorme talentmassen som finnes i USA.  Hilty fulgte opp dette med en vakkert modulert fremføring av 'eleven o'clock'-nummeret fra Ahrens og Flahertys 'Ragtime', 'We Can Never Go Back To Before'.  Så sant og riktig hun fikk det til å lyde i dag.  Og til slutt, for å knytte det hele sammen, vendte vi igjen til 'Smash'-verdenen og 'They Just Keep Moving The Line': nok en perfekt valgt kommentar til nåtiden og dagens verden.

Relevant?  Slagkraftig?  Vidunderlig?  Det vil jeg si.  Helt ærlig, kabaret blir ikke mye bedre enn dette.

BESØK NETTSIDEN FOR SETHS KONSERTSERIE Anmeldelse av Norm Lewis-konsert Anmeldelse av Audra McDonald-konsert