ANMELDELSE: Stephen Ward, Aldwych Theatre ✭

Alexander Hanson & Charlotte Blackledge i Stephen Ward. Foto: Nobby Clarke Stephen Ward

Aldwych Theatre

20. desember 2013

1 stjerne

Jeg innrømmer gjerne at jeg er en stor fan av Andrew Lloyd Webbers tidlige verker (Joseph; Superstar; Evita; Cats; Song and Dance; Starlight Express; Phantom) og til og med en god del av de senere tekstene (Beautiful Game; Whistle Down The Wind; Aspects of Love; Sunset Boulevard). Han er en komponist som er i stand til de mest bemerkelsesverdige melodier og sjarmerende toner. Nå spilles hans nyeste verk, Stephen Ward, regissert av Sir Richard Eyre, på Aldwych Theatre. Manuskript og sangtekster er skrevet av Christopher Hampton og Don Black, og begge burde vært straffet offentlig: Dette er det verste manuset og de dårligste tekstene i noen forestilling jeg noensinne har sett.

Stykket har ingen anelse om hva det prøver på: Det forteller ingen historie godt eller med innlevelse. Du vet like mye om Stephen Ward og hans rolle i Profumo-skandalen når teppet faller, som du visste da de første tonene lød fra orkestret.

Du lærer ingenting om motivasjonen til noen av nøkkelspillerne i skandalen, hva som var de avgjørende punktene, hvorfor regjeringen falt, hvorfor makthaverne vendte seg mot Ward, hva som skjedde med Keeler og Rice-Davies, eller hva som førte til Profumos fall. Det er mye overfladisk frem og tilbake, men ingen rød tråd og ikke noe narrativt driv. Og overhodet ingen følelse av et gjennomført konsept eller grep.

Rob Howells bedrøvelige scenografi og kostymer hjelper heller ikke; designet motarbeider aktivt enhver følelse av tidsepoken eller dramatikken. Det er gardiner og projeksjoner, endimensjonale kulisser og en og annen sofa, stol eller et bord. Det er så glansløst som det kan bli; selv en amatørscene ville skammet seg over dette settet.

Det er fem virkelig gode låter: Super-Duper Hula-Hooper; This Side of the Sky; You've Never Had It So Good; I'm Hopeless When It Comes To You og Too Close To The Flame – men det er også alt. Resten av partituret er latterlig på nesten alle måter. Og dødelig kjedelig. Pretentioøst, selvhøytidelig og uoriginalt.

Det er imidlertid vanskelig å si om dette skyldes orkestreringen, som er ganske elendig, og som er signert Sir Andrew selv. Vanligvis overlater han orkestreringen til andre, noe som ærlig talt er et klokt trekk. Og selv om orkestret her er plettfritt, og Graham Hurman dirigerte med glød og en klar forbindelse til musikken, er det enkle faktum at orkestreringen frarøver musikken dens største potensial – og deler av musikken hadde ikke særlig mye å gå på i utgangspunktet.

Hurman ser hva musikken kunne ha vært og reagerer på det; å se ham i orkestergraven antyder musikk som er mer funky, mer levende og mer spennende enn det som skyller over deg fra scenen. Man vil heller høre det Hurman føler enn det man faktisk lytter til. Den uunngåelige følelsen er at dette er et godt partitur, uten sangtekster, for en TV-serie eller film, men det klarer ikke å bære et teaterstykke.

Skuespillerne oversynger og roper altfor ofte, noe som er merkelig uforståelig fordi de alle åpenbart kan synge – og det veldig godt. Noen ganger er de så høylytte at sangtekstene drukner, noe som kanskje er en velsignelse, men det er best om publikum får avgjøre det selv.

Eyres regi får forestillingen til å bevege seg i sneglefart: Første akt føles som tre timer selv om den bare er én. Men på den annen side er det vanskelig å tro at noen regissør kunne fått dette manuset og disse tekstene til å gnistre.

Stephen Mears' koreografi er så sjarmerende og smart som man forventer, og dette gjelder spesielt i orgie-sekvensen i «You've Never Had It So Good», men også alle andre steder hvor hans signatur er synlig.

Blant skuespillerne utmerker Joanna Riding seg som den stramme Valerie, og Daniel Flynn som den pompøse og lystdrevne Profumo. Ridings solo i andre akt er det nærmeste dette partituret kommer Lloyd Webbers magi, men dessverre er det ikke nærme nok.

Alexander Hansen er elegant, men til syvende og sist tam som Ward, delvis på grunn av manus, men også fordi han ikke tilfører karakteren nok energi. Man skjønner aldri hvorfor han gjør som han gjør. Det er likevel vanskelig å ikke synes synd på ham, da det er tydelig at han kjemper en heroisk kamp for å bære den umulige byrden de kreative ansvarlige har lesset på ham.

Charlotte Spencer har et snev av en ung Diana Rigg over seg, men likheten med teaterikonet stopper der; hennes Christine Keeler er et like blankt lerret som Patrick Bateman i American Psycho. Null varme og enda mindre empati. Hun synger godt i begynnelsen, men det faller fort igjennom. Charlotte Blackledge er høylytt og synger surt som Mandy Rice-Davies, en karakter som dukker opp uten introduksjon og hvis rolle i begivenhetene aldri blir helt forklart. Det er litt som en oppsetning av Gypsy hvor du aldri får vite at Tulsa vil danse: Du har bare ingen anelse om hvorfor hun er med.

Det er solid støtte fra Anthony Calf, Martin Callaghan, Kate Coysten, Wayne Robinson og Emma Kate Nelson. De fleste andre i ensemblet burde tone ned prestasjonene sine og finne litt realisme i de mer karikerte og teatralske partiene.

Musikaler blir ikke interessante bare fordi noen sier «Fuck», noen simulerer sex eller noen er nakne. Det trengs en rød tråd i historien, uansett hvor tynn den er, en hensikt, et poeng og, viktigst av alt, et hjerte.

Stephen Ward har ikke hjertet med seg, og mangler et bærende konsept. Som en første workshop ville dette blitt vurdert som ambisiøst, men feilslått, med mye arbeid foran seg på manus, tekst, orkestrering og musikk (i nevnte rekkefølge). På West End, til en pris av £67,50 per billett, er det en parodi. Viva Forever! var bedre enn dette – på alle mulige måter.