ANMELDELSE: The Angry Brigade, Bush Theatre ✭✭

The Angry Brigade

Bush Theatre

9. mai 2015

2 stjerner

Bomber går av i London. Året er 1970, og Scotland Yard bestemmer seg for å opprette en liten, hemmelig enhet med spesialbetjenter i et forsøk på å spore opp gjerningspersonene bak bombingene. Som alle sanne ekstremister skriver gjerningspersonene, som kaller seg The Angry Brigade, mystiske og anonyme brev til myndighetene. Preget av tradisjon, protokoll og faste prosedyrer jobber det lille polititeamet intenst og tett sammen, fast bestemt på å lokalisere og pågripe byttet sitt.

Underveis er de innom informanter, en upålitelig presse (på et tidspunkt utlover Daily Mirror en dusør for å fange terroristene og ender med å avsløre politiets dekke) og konsepter som «Association» og «Psychogeography» (en måte å se urbane omgivelser på med nye øyne, mer som fri form enn rigid struktur). Sistnevnte fører til at de vurderer en kontorstol og de utradisjonelle måtene den kan brukes på.

Jo nærmere enheten kommer byttet sitt, desto mer forstår de av verdenen The Angry Brigade sprang ut fra. De møter kollektiver der menn og kvinner lever og elsker fritt, løsrevet fra det «vanlige» livets begrensninger, der de bytter partnere, har en flytende seksualitet og tar vare på hverandre og hverandres barn. Gir disse møtene næring til etterforskningen, eller bidrar de på et vis til å korrumpere dem?

Dette spørsmålet havner i skarpt fokus mot slutten av første akt i The Angry Brigade, James Grahams stykke fra 2014 som nå har sin London-premiere på The Bush etter urpremieren i Plymouth og en påfølgende Storbritannia-turné. Grahams stykke presenteres her i to akter som er svært ulike. Den første er mer formell i sin oppbygging, en konvensjonell krimgåte som rulles opp. Den andre er nokså anarkistisk, frittflytende og overraskende. Dette gir fullstendig mening, da første akt tar for seg politietterforskningen, mens andre akt forteller samme historie fra synsvinkelen til de fire som står bak bombingene i London. Det er et solid grep rent formmessig; oppfinnsomt, men samtidig en enkel og håndfast refleksjon av innholdet.

Det finnes imidlertid et øyeblikk mot slutten av første akt der det skjer en kort sammensmeltning: hvor én verden braker inn i den andre. Det blir aldri helt klart om dette er en form for drømmesekvens eller en intens representasjon av psykogeografi, med fokus på menneskekropper snarere enn urbane landskap.

Politibetjentene (to menn, to kvinner) tråler kart på jakt etter mønstre og spor som kan lede dem til The Angry Brigade. Rød tråd binder sammen ulike punkter på kartene. Plutselig oppstår det et kaos av rød tråd som omslutter betjentene, og etter en nølende start ender de opp i et slags gruppespill – mann og kvinne, mann og mann, kvinne og kvinne, alle sammen. Har jegerne forandret seg ved å forsøke å forstå de jagede? Er det å bli som dem selve nøkkelen til å finne dem?

Dessverre, slik det er regissert av James Grieve, er dette klimakset akkurat så absurd som det høres ut. Det finnes ingen organisk progresjon frem til dette punktet; det virker mest som om det er satt inn for å sjokkere publikum. Det sjokkerer ikke, men det etterlater en unektelig forvirret.

Stykket fremstår som mer komisk, i hvert fall i første akt, enn slik det spilles her. Mer i retning av «The Thin Blue Line» og mindre «Z Cars» kunne kanskje hjulpet. Grahams tekst, med sitt fokus på konvensjoner og protokoller, bør være retningsgivende, og det er den også til å begynne med. Åpningsscenen lover godt, selv om karakterene – alle politifolk – med fordel kunne vært enda mer stereotypisk, og dristig, sære og småpripne.

Grieve ser ut til å rette oppmerksomheten mest mot den ordinære detektivhistorien, og selv om dette krever presisjon, virker det ikke som om det er her Grahams hovedfokus ligger. Historien er fengslende, særlig hvis detaljene fra virkeligheten har gått i glemmeboken for publikum, noe som tydeligvis var tilfelle for de fleste i salen. Grahams interesse ser ut til å ligge i 70-tallet – den splittede politikken, det intellektuelle vaktskiftet og tiårets opprørske ånd. Å forstyrre orden er et hovedtema, både i narrativet og strukturen; ikke i en lineær forstand, men når det gjelder forventninger, antakelser og hva som er «rett». Samtidig er det en gjennomgående følelse av paralleller til moderne politikk og samfunnets sinne mot de politiske lederne.

Selv om dette er tydeligst i Grahams bevisst provoserende, eksplosive og fragmenterte andre akt (man får følelsen av å se en bombe gå av), er det like tilstede i den mer konvensjonelle første akten. Grieve klarer imidlertid ikke helt å få tak på dette, og som et resultat trer stykkets svakheter tydelig frem, mens de mer subtile og interessante aspektene ikke får den plassen de fortjener.

Harry Melling, en smidig og fascinerende skuespiller man alltid kan stole på, står for de beste prestasjonene her. Han spiller en rekke karakterer i første akt, alle svært godt, men man merker at han kunne ha spilt ut hver karakters ytterpunkter enda skarpere, og at han har lyst til det. Men han holder seg tro til Grieves regi. Noen av karakterene – den kjeksdyppende kommandøren, den nervøse tysteren, den tåkepratende profeten – er levende og minneverdige, men en Melling uten munnkurv ville vært noe helt spektakulært. I andre akt spiller Melling Jim, terroristen som føles som om han er fanget i en såpeopera, men det er han som mest fullstendig fanger den følelsen av nærmest orgastisk glede The Angry Brigade føler når de utfordrer «The Establishment». Han er fascinerende å følge med på, helt oppslukt i hver eneste karakter. Fengslende.

Mark Arends gjør en god figur, først som Smith, den fremtidsrettede politibetjenten, og deretter som John, det dedikerte og karismatiske midtpunktet i The Angry Brigade. Begge karakterene er distinkte og helstøpte, men de deler en intensitet og en følsomhet som gjør at forskjellene mellom dem virker mindre. Dette er klokt gjort av Arends, men igjen – mer dristighet i spillet og større risikovilje fra Grieves side ville virkelig ha lønnet seg.

Hverken Pearl Chanda eller Lizzy Watts klarer helt å skinne i sine ulike roller. Chanda har den vanskelige oppgaven med å spille Anna i andre akt, medlemmet av The Angry Brigade som begynner å stille spørsmål ved deres mål og midler, og som til slutt forråder dem. Den mest komplekse delen av Grahams tekst omhandler nettopp Anna og hennes avvik fra den anarkistiske stien; rollen krever mer nyanse, smerte og klarhet enn det Chanda formidler her.

Dels skyldes nok også dette Grieve. Regien er så besatt av å gjøre andre akt uventet, kaotisk og støyende (ærlig talt, ett arkivskap til som smelles igjen, så hadde vi hatt «The Angrier Brigade») at den kritiske historielinjen om Annas misnøye går i oppløsning.

Lucy Osbornes scenografi er enkel og rimelig effektiv, selv om bruken av projeksjoner er noe tilfeldig – avhengig av hvor du sitter, kan det være umulig å lese dem. Noen ganger skifter de også veldig fort, noe som virker mot sin hensikt hvis det er med vilje. Hva er poenget med projeksjoner som ikke kan leses – med mindre uleseligheten er selve poenget? Kanskje det er tanken, men i så fall virker det lite gjennomtenkt.

Alt i alt yter ikke Grieves produksjon rettferdighet til hverken Grahams manus eller skuespillernes ferdigheter. Det er ikke dermed sagt at Grahams manus nødvendigvis er fantastisk – men det er utvilsomt ambisiøst, og man mistenker at det har en tyngde og et omfang som ikke kommer frem i denne oppsetningen.

En interessant fotnote til denne produksjonen var å se «The Vote» på TV forrige uke. Graham resirkulerte vitsen om kjeksen som dyppes i te og går i oppløsning i «The Vote». Kanskje det er hans Hitchcock-aktige signatur for politisk drama? Er det noen som har manuset til «This House» for å sjekke?

The Angry Brigade spilles på Bush Theatre frem til 13. juni 2015. Bestill billetter.