ANMELDELSE: The Autumn Garden, Jermyn Street Theatre ✭✭✭✭

Lucy Ankhurst, Susan Porrett og Gretchen Egolf i The Autumn Garden The Autumn Garden

Jermyn Street Theatre

7. oktober 2016

4 stjerner

Bestill billetter Lillian Hellman regnet The Autumn Garden som sitt beste stykke, og det er ingen tvil om at dette hverdagsdramaet, satt i sitt eget lille univers, byr på en strålende teateropplevelse. Constance Tuckerman driver et pensjonat i familiens en gang så staselige, men nå nokså falmede sommerresidens. Sommeren 1949 kommer hennes gamle flamme Nick Dennery på besøk – en mann Constance aldri helt har glemt. Det finnes noen nesten kjærlige referanser til u00abkrigenu00bb, men det er den klaustrofobiske småbyen med sine nysgjerrige innbyggere som er den virkelige slagmarken.

Stykket inneholder mange gjenkjennelige trekk fra klassisk amerikansk dramatikk – generasjonskonflikter, gamle hemmeligheter, en trykkende varm sommer og karakterer som velter seg i anger og tvil mens de projiserer sine håp over på den yngre generasjonen. Desillusjon og skuffelse følger uunngåelig når Constances generasjon i 40-årene forsøker å gjenvinne ungdommens glede og potensial.

Mark Healy og Madalena Alberto i The Autumn Garden Det er utrolig forfriskende å se et stykke i denne sjangeren der kvinnene er langt mer enn bare rekvisitter eller premier mennene kjemper om. De kvinnelige karakterene i The Autumn Garden er herlig tredimensjonale, mangefasetterte og vekselvis sympatiske og avskyelige. Spesielt Constances franske niese starter som en beskjeden liten skapning, før hun tar en svært kalkulert vending mot slutten av stykket. Likeledes er Nicks nye kone, Nina, mye mer enn bare Constances rivalinne eller kvinnen som u00abvantu00bb mannen.

Åpningsscenene lider litt under aksenter som glipper og tidvis uforståelig sørstatsdialekt, men dette går fort over når skuespillerne finner roen i rollene sine. Tom Mannion trer imidlertid fullt inn i rollen som den vemodige og uoppfylte general Griggs fra første replikk; han fanger perfekt essensen av en mann som resignert har sunket ned i middelalderens misnøye. Mark Aiken, som den melankolske Ned Crossman – som har elsket Constance uten gjensjenn i årevis – leverer også en subtil og usminket prestasjon. Sammenlignet med den høyrøstede angsten hos enkelte andre karakterer, er Neds stille sorg dobbelt så virkningsfull.

Lucy Ankhurst og Sam Coulson i The Autumn Garden

Høydepunktene inkluderer Madalena Alberto, som er eksepsjonell som den syrlige og usikre kona til den brautende Nick Denery (Mark Healy). Susan Porrett er strålende som matriarken Mary, hvis kvasse vitser unngår kritikk bak en fasade som distré gammel dame, før de viker for skarpe observasjoner. Ellers fanger Gregor Donnellys scenografi og kostymedesign epokens estetikk perfekt. De ultradjente kostymene til den sladresyke Rose Griggs er spesielt gode, fra matchende hatt og hansker til en overdådig nattkjole med tilhørende tøfler.

Første akt legger et godt grunnlag – alt er tydeligvis ikke som det ser ut til, og under all den gode stemningen og mimringen ligger det noe dypt galt. Hellman kaster ikke bort tiden med å introdusere oss for galleriet av karakterer som alle ser ut til å skjule noe. Ledetråder og hint om sannheten legges metodisk ut for publikum, mens vi pusler sammen historien om disse menneskenes liv.

Gretchen Egolf og Sam Coulson i The Autumn Garden.

Dessverre drar andre halvdel ut på en frustrerende måte. Det er mange muligheter for en god avslutning, men Hellman har tilsynelatende bestemt seg for å fortsette i et u00bog så, og så, og såu00bb-spor. Det er riktignok mange løse tråder som skal samles med så mange parallelle historier, men etter en stund blir det vanskelig å engasjere seg. Regissør Anthony Briggs kunne sannsynligvis barbert bort gode femten minutter av spilletiden ved å koordinere skuespillerne slik at en kommer inn idet en annen går ut, og dermed redusert tiden publikum bruker på å stirre på et tomt rom. Det er også i overkant mye meningsfull stirring ut i luften og talende pauser som tilfører dramaet lite.

Til tross for dette bys det på kvalitetsprestasjoner og et fengslende plott. Nicks gradvise fall fra helt til kjeltring i Constances øyne er svært godt utført. Dette er muligens Hellmans beste stykke, og et utmerket verk for sin tid og sjanger, men en liten stramming i regien ville ikke skadet.

Spilles frem til 29. oktober 2016

BESTILL BILLETTER TIL THE AUTUMN GARDEN Pu00c5 JERMYN STREET THEATRE Nu00c5