ANMELDELSE: The Commitments, Palace Theatre. ✭✭✭

The Commitments på Palace Theatre The Commitments Palace Theatre 7. oktober 2013

3 stjerner

West End står overfor en flom av nye musikaler, og i morgen har Jamie Lloyds oppsetning av Roddy Doyles musikalversjon av boken og filmen, The Commitments, premiere på Palace Theatre. Skal man dømme etter den entusiastiske mottakelsen fra det danseglade, flergenerasjonspublikummet på kveldens forestilling, kommer den til å bli spilt her i lang, lang tid fremover.

Den er spekket med store musikalklassikere, og er ekstremt godt sunget og fremført. Sangprestasjonen til Killian Donnelly i rollen som den uforskammede bøllen Deco er intet mindre enn spektakulær og medrivende – en ekte tour-de-force.

Soutra Gilmour har her levert nok en scenografi til en aktuell London-oppsetning, og den er like utmerket og kreativ som hennes tidligere arbeid – hun er en svært begavet scenograf som evner å skape mye ut av lite.

Lloyd er en forbløffende regissør med en bemerkelsesverdig bredde og smakspalett. Det er sjelden han ikke klarer å belyse, fornye eller gi liv til et verk – og slik føles det også her. Tempoet daler aldri, scenene er fargerike og fulle av detaljer, og det er ingen tvil om at musikken er kveldens midtpunkt.

Det er ett merkelig feilskjær der ensemblemedlemmer kommer inn i salen for å klønete etterligne det originale publikummet som bandet først spilte for, men utover det er stykket tilnærmet feilfritt regissert og komponert som teater.

Lloyd får alltid frem det beste i sine skuespillere, men det er ikke alltid castingen hans er den mest treffsikre eller passende. Her bæres hele stykket av fortelleren, Jimmy, en rolle som krever en karismatisk, begavet og allsidig skuespiller. Denis Grindel, som gjør sin debut i West End, er sjarmerende på en litt enkel og nøytral måte, men han har ikke det teaterhåndverket eller den tekniske smidigheten som kreves for å bære denne sentrale rollen.

I Grindels hender ønsker man å like Jimmy fordi han er så trivelig; men karakteren er ikke bare trivelig – han er drevet, lidenskapelig, naiv, ambisiøs og fantastisk. Hvis en mer erfaren skuespiller (som Harry Melling eller Max Bennett) hadde spilt rollen, kunne hele stykket gnistret på en måte det ikke gjør – og ikke kan gjøre – med Grindel. Dette betyr ikke at han er dårlig, for det er han ikke; han er bare ikke helt riktig for rollen, og selv om han prøver sitt aller beste, endrer ikke det på saken.

Det hele oppsummeres i øyeblikket der karakteren synger 'Mr Pitiful' – Grindel kan faktisk synge, og det krever en ekte skuespiller å skjule den evnen i et øyeblikk av selvinnsikt der karakteren sørger over sin egen manglende evne til å opptre.

Vi får en spektakulær skalling og mye moro med regneffekter som alene er verdt billetten, og mange av karakterene får sitt øyeblikk i rampelyset – med unntak av et par tilsynelatende bevisst dårlige karikaturer, er nivået på ensemblet svært høyt.

Hovedproblemet ligger i manuset – Doyle lar ikke stykket puste nok til at bakgrunnshistoriene, eller i mange tilfeller personlighetene til de ulike bandmedlemmene, trer tydelig frem. Det burde ikke være vanskelig å skissere dem med grove penselstrøk, men her virker det som man har foretrukket en vag antydning, og antatt at publikum kjenner den suksessrike filmen godt nok til å fylle ut tomrommene selv.

Men en kjenner av filmen forteller meg at musikalversjonen tar en helt annen retning og ikke prøver å være en tro kopi eller forklare bandets historie på samme måte. Dermed virker den vage karaktertegningen som et bevisst valg fra forfatterens side – noe som, for å si det mildt, er merkelig.

Resultatet er at vi ser mange begavede sangere og dansere på scenen (hele ensemblet rocker virkelig), men utover de svakeste spor av karakterisering, har man ingen anelse om hvorfor de er der, hvordan de havnet der eller hva som driver dem.

Men siden musikkformidlingen er selve kjernen i denne produksjonen, og størstedelen av publikum ikke ser ut til å bry seg, føles det kanskje i overkant kritisk å lure på hvorfor Doyle mener karakterdybde og tekstlig klarhet er uvesentlig.

Men det er det altså ikke.

Og det er grunnen til at minnet om denne ellers velregisserte og velspilte musikalske godbiten alltid vil føles litt tåkete – som en pussig kveld med The Commitments, et musikalverk som manglet engasjement fra forfatteren, selv om skuespillerne og regissøren ga alt. Det slår meg ikke som en musikal man vil få mer ut av ved andre eller tredje besøk, i hvert fall ikke med nåværende besetning. Selv med en mer erfaren Jimmy ville kanskje rollen fungert bedre, men avstanden mellom den karakteren og resten ville blitt enda større – noe som kanskje nettopp er forklaringen på valget av Grindel.

Det er en munter kveld med fantastisk sang og en og annen god latter – men du trenger ikke kjenne verken boken eller filmen for å skjønne at dette kunne vært en uendelig mye bedre musikal hvis manuset hadde vært skrevet av noen med en dypere forståelse for musikalsk teater. Charlie og sjokoladefabrikken har ingenting å frykte fra sin nye nabo på Palace. Bestill billetter til The Commitments