ANMELDELSE: The Corn Is Green, National Theatre London ✭✭✭

Paul T Davies anmelder The Corn Is Green – et selvbiografisk stykke av Emlyn Williams som nå spilles på National Theatre i London.

Nicola Walker som Miss Moffat. Foto: Johan Persson The Corn is Green.

National Theatre, London

22. april 2022

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Vi har alle, eller burde ha hatt, en inspirerende lærer som trodde på oss og endret livsløpet vårt – jeg vet i hvert fall at jeg hadde det. Kjernen i Emlyn Williams’ delvis selvbiografiske stykke fra 1938 er nettopp denne påvirkningskraften, når læreren Miss Moffat sykler inn i en walisisk gruvelandsby, starter skole og begynner å utdanne arbeiderne. Én elev skiller seg spesielt ut: Morgan Evans, som hun driller frem mot opptaksprøven ved Oxford. Regissør Dominic Cookes konsept presenterer Emlyn Williams som en egen karakter som kjemper med sitt kultiverte liv som berømt skuespiller i London mens han skriver stykket i hodet sitt. Det som begynner som en nyskapende ramme for fortellingen – der «Emlyn Williams» leser sceneanvisninger, tanker og blikk mens skuespillerne beveger seg på en naken scene – blir raskt styrende for hele produksjonen. For min del flytter dette fokuset bort fra selve handlingen; Williams blir hovedpersonen i stedet for Miss Moffat. Spesielt i andre akt, når han avbryter handlingen for å skrive om en scene, understrekes det at skuespillerne bare er brikker for dramatikerens ord, noe som hemmer karakterutviklingen. Stykket, som allerede er utfordrende for et moderne publikum, får ikke lov til å stå eller falle på egne meritter.

Iwan Davies som Morgan Evans. Foto: Johan Persson

Vi får et mannskor som er produksjonens absolutte høydepunkt. De fyller Lyttleton-teateret med nydelige melodier og fungerer delvis som et gresk kor, men også som en jury som observerer hendelsene. De understreker også den dype romantikken i stykket – selv om jeg er nokså sikker på at min far og hans kolleger ikke sang oppløftende salmer på den tre kilometer lange turen hjem etter hvert tolvtimersskift. Som Miss Moffat tilfører Nicola Walker rollen stor energi, og hennes overbevisning får frem kompleksiteten i karakteren; hennes sexisme og snobberi stikker like dypt som hos godseieren (en livlig prestasjon av Rufus Wright). Iwan Davies gjør en god jobb med å puste liv i Morgan Evans, men det er vanskelig å anslå hvor gamle disse elevene skal forestille å være – denne gjengen ser ut som de kunne gått rett inn på det walisiske rugbylandslaget. Likevel finnes det noen gullkorn her, særlig Alice Orr-Ewings klossete og fryktelig fornemme Miss Ronberry, og Jo McInnes stjeler showet som den sarkastiske hushjelpen Mrs. Watty – humoren fungerer utmerket.

Ensemblet i The Corn Is Green. Foto: Johan Persson

Når andre akt starter, synger gruvearbeiderne til «Emlyn Williams» at han har «glemt å huske», og teppet går opp for å avsløre en komplett, fullt dekorert scenografi for dagen for Morgans eksamen. Det føles som om produksjonen her mister motet til å gjennomføre sitt opprinnelige konsept, selv om hensikten er å vise at Williams’ visjon nå er tydeligere. Når selve stykket får slippe til, er det problematisk – ikke minst forelskelsen en langt eldre mann (John Gorony Jones) har for den unge skolejenta Bessie Watty, og det faktum at hennes graviditet med Morgan Evans løses på det mest klønete og lite overbevisende vis. Det er frustrerende, for når stykket faktisk får lande, er det så mye potensial her.

Ensemblet i The Corn Is Green. Foto: Johan Persson

Hvordan du reagerer på forestillingen vil avhenge av hva du synes om regikonseptet. Likevel er det, i kjølvannet av fjorårets Under Milk Wood, fantastisk å høre walisiske stemmer og det walisiske språket på National Theatres scener. Kanskje vi neste gang kan få se en moderne dramatiker, en som punkterer mytologien litt og forteller en mer realistisk historie om nasjonen.

NATIONAL THEATRES NETTSIDER