ANMELDELSE: The Nunziata Brothers, Studio 54 Below ✭✭

The Nunziata Brothers

Studio 54 Below

10. januar 2015

2 stjerner

For noen er livet, som sangen sier, en kabaret. Andre er fornøyde med å bare nyte kunsten; å la hverdagen få et løft gjennom kabaret-sjangeren. Begge mennesketypene er ofte å finne i det luksuriøse lokalet på Studio 54 Below, og ikke alltid på scenen som utøvere. Det er et fantastisk scenerom i art deco-stil, med en romslig scene for artister og orkester, fabelaktige pregede metalltak og den herlige følelsen av gammeldags, sofistikert luksus som følger med rause mengder rød fløyel. Akustisk virker det som en drøm, men kanskje uunngåelig sørger lydanlegget for at artistene blir «hjulpet» på vei.

Siden det er en fungerende restaurant og bar, må artistene konkurrere med de skjærende stemmene til gjester som bestiller, klager eller takker (av og til alt på en gang), klirringen av glass og bestikk, samt lyden av ansatte i sving. Enda en grunn, må man anta, for lydanlegget. Likevel er det ikke til å stikke under stol at hverdagens støy bidrar til den helt spesielle gleden som god kabaret kan inspirere til.

I kveld besto kabareten av et utrolig «camp» sett med nummer fra (hovedsakelig) Broadway-show, fremført av et tvillingpar – begge homofile, begge syltynne, begge kledd i svart (det ene antrekket utvilsomt mer glitrende enn det andre). Begge hadde stemmer så polerte at de kunne vært den musikalske ekvivalenten til Elgin-marmoren – som hugget i stein, følelsesløse, hyllet av de ukritiske og noe malplasserte.

Dette er brødrene Nunziata, tvillingene Will og Anthony, som tydeligvis nyter stor suksess i USA der de opptrer med symfoniorkestre og holder konserter over hele landet. Dette er tydelig både ut fra kabaretens program og mellomstikkene underveis, hvor reklamene for nye oppdrag kommer foruroligende tett.

Det skorter ikke på selvsikkerhet hos brødrene, men det de mangler er en følelse av hensikt, en raison d'être, en stil og en helhet.

Virkelig god kabaret har et poeng. Den forteller en historie av noe slag: noen ganger personlige åpenbaringer reflektert gjennom musikkvalg; noen ganger historiene til komponister eller tekstforfattere; noen ganger høydepunktene eller nedturene i en artists karriere; eller kanskje karrieren til en bestemt utøver eller eksempler på en viss stil eller sjanger. Men i de beste kabaretene finnes det en struktur, en mening, og kanskje en erkjennelse.

Man skulle tro at med et så unikt utgangspunkt ville et par glansede, homofile tvillinger være i stand til å formulere en ganske bemerkelsesverdig kabaret. Deres livshistorie må jo i utgangspunktet være som skapt for scenen. Den første erkjennelsen av egen og søskenets seksualitet. Kranglene, sjalusien, felles forelskelser, utforskningen, foreldrenes reaksjoner, skoledager, triks de spilte hverandre eller andre, den første musikal-forelskelsen, hvem som liker Judy og hvem som liker Barbra (eller hvem som helst) – listen over mulige temaer er uendelig.

Men Nunziata-tvillingene velger bort alt dette til fordel for glitrende fakter og overfladisk «schtick». Det virker som en bortkastet mulighet. Det var bare i én sekvens, der de beskrev bilturer i barndommen, at man fikk et lite glimt av hvem de egentlig er.

Ett av sangvalgene, The Age of Not Believing, ga en viss innsikt i deres presentasjon av stil over substans. Dette er kjekke gutter i dyre dresser, men arbeidet deres er preget av en kjedelig intetsigende hvitvasking: en følelse av at de ikke tror på tekstene de synger eller tar innover seg budskapet i musikken de har valgt. Det er ingen vits i å gjøre et arrangement av Children Will Listen som ble skrevet for Betty Buckley hvis du ikke finner en måte å få det arrangementet til å fungere for deg selv. Likeledes kan dårlig frasering, manglende linje og intonasjonsproblemer ødelegge musikkopplevelsen like lett som et dødt blikk og en overdreven bekymring for lyssettingen. Begge tvillingene havnet ofte på feil side av den regnskapsposten.

Mer enn noe annet trenger disse guttene en nådeløs musikalsk leder som kan fokusere på teknikken deres og polere det som åpenbart er potensielt utmerkede stemmer. De må strebe etter et høyere nivå av inderlighet i fremføringen – og hvis de gjør det, og samtidig bruker kabaret-formatet til å åpne seg opp, kan de bli en formidabel kraft.

Nokså forutsigbart, men med god effekt, sang de You're Nothing Without Me fra City of Angels, og den underliggende søskenrivaliseringen kom kortvarig til overflaten. Mer av dette kunne ha tjent dem vel. Kanskje en solid gjennomgang av «Anything You Can Do I Can Do Better» kunne hjulpet dem med å bryte ut av den intetsigende formen. En eklektisk sangliste er rett og slett ikke nok.