ANMELDELSE: The Wind In The Willows, Waterloo East Theatre ✭✭✭

Det suser i sivet

Waterloo East Theatre

12. august 2015

3 stjerner

I et område som er så tettpakket med strålende spillesteder, er det fort gjort å overse det intime og interessante Waterloo East Theatre. Teateret ligger gjemt under en jernbanebue og er tydelig høyt elsket av sin eier og kunstneriske leder Gerald Armin, som også betjener baren (gjorde Kevin Spacey noen gang det på Old Vic?!). De neste dagene huser dette lokalet en ny dramatisering av Det suser i sivet, signert River Road Theatre Company, som hovedsakelig består av studenter fra Guildford School of Acting.

Historien er både kjent og kjær; en gruppe skogsdyr (Rotte, Moldvarp og Grevling) forsøker å holde vennen sin Herr Padda unna trøbbel og hans merkelige besettelse for biler. Fortellingen følger Herr Padda i det han prøver å sjarmere seg ut av problemer og hjelpe gruppen med å beskytte hjemmet sitt mot en gjeng slemme røyskatter.

Historien er akkurat så varm og god som du kanskje husker den, med sjarmerende karakterer og søte øyeblikk. En interessant ny vri er at fortellingen i denne versjonen blir «lest» for to små barn av foreldrene deres. Dette var kanskje et lite nikk til hvordan bokens forfatter Kenneth Grahame utviklet karakterene ved å lese for sin unge sønn for over hundre år siden. Det var et smart grep som fungerte godt i det store og hele, selv om noe av dialogen i familien ble litt i overkant sukkersøt til tider.

Jamie Attles kostymer var fremragende; produksjonen motsto fristelsen til å kle opp ensemblet i typiske karnevalsantrekk. I stedet så vi en rekke stiliserte antrekk; Moldvarp var i kjeledress og vernehjelm, Rotte så ut som en kostskolegutt klar for cricket, og Røyskattkongen var en utpreget «camp» glam-rocker. Scenografien var også ressurssterk og spennende; skuespillerne ble brukt til å skape kjøretøy, vinduer og bygninger, noe som fungerte overraskende bra. Medregissør Laura Weston har bakgrunn fra koreografi, og bevegelsene på scenen var svært stilsikre – alle dyrene hadde sitt eget særegne ganglag og underlige fysiske trekk.

Dette var et ideelt stykke for en studentproduksjon; alle skuespillerne hadde saftige roller, og flere av dem håndterte så mange som seks eller syv roller hver på en dyktig måte. To av hovedrollene utmerket seg spesielt – Alex Appleby var en perfekt Rotte, med en herlig likandes væremåte og en prestasjon preget av smittende entusiasme. Carla Bryson var like søt og rørende som Moldvarp, og hennes lille tale om betydningen av et hjem traff midt i blinken. Begge var fantastiske, og selv om jeg aldri har sett stykket på scenen før, fanget de nøyaktig hvordan jeg så for meg at karakterene så ut, hørtes ut og samhandlet.

Selv om hele ensemblet var utmerket, merket man seg også Gruffyd Evans som en svært talentfull utøver. I tillegg til å være en gjennomført oppriktig Pappa, var han også veldig morsom som Gerald, den plagede og noe psykotiske hesten. Oliver Scotts tolkning av Herr Padda var interessant; det var en energisk og kraftfull prestasjon, men kanskje en smule overspilt for min smak, der volumet tidvis vant over karakterdybden. Når det er sagt, har jeg ofte tenkt at Herr Padda har noe av den svakeste dialogen i stykket; en vits om at han er «kraftig bygget» ble gjentatt hele SYV ganger – noen tilsvarende gjentakende vitser falt også litt flatt til jorden.

Alt i alt er Det suser i sivet en fornøyelig kveld med flere oppfinnsomme øyeblikk og utmerkede prestasjoner fra et talentfullt ungt ensemble. Glem Wolf Hall – det er Toad Hall (Paddeborg) som er stedet å være de neste dagene.

Bilder: Julian Bruton

Det suser i sivet spilles fram til 15. august 2015 ved Waterloo East Theatre