ANMELDELSE: Ushers, Arts Theatre ✭✭✭✭

Ushers: The Front of House Musical

Arts Theatre

15. september

4 stjerner

Idéen om et spill i spillet er like gammel som teateret selv. Enten det er farsen i The Play That Goes Wrong, showbusiness-desperasjonen i A Chorus Line eller den kvasihistoriske sjarmen i Shakespeare in Love, er det et velprøvd bakteppe for alle slags historier. Likevel har ingen før nå rettet søkelyset mot de ansatte i foajeen – de usungne heltene i ethvert teater. Men nå er de her, takket være Ushers: The Front of House Musical, som spilles på Arts Theatre ved Leicester Square.

Forestillingen kaster lys over (pun intended) vertskap og ledere ved et teater i London mens de setter opp en tilsynelatende forferdelig Britney Spears-jukeboks-musikal. En blanding av fremadstormende skuespillere, mislykkede stjerner og teater-superfans sliter under det tyranniske og ekstremt «camp» styret til sjefen Robin. Vertene forelsker seg og slår opp med hverandre, mens de innser at denne «mellomstasjoner-jobben» kanskje er mer permanent enn de først hadde trodd.

James Rottgers manus sprudler av energi og er til tider både morsomt og sårt. Objektivt sett burde kanskje ikke en gruppe teaterverter være et interessant nok premiss for en musikal, men dette stykket får det akkurat til å fungere. Manuset er imidlertid stappfullt av (rigtignok underholdende) interne teater-vitser, som fungerte utmerket for en bransje-tung premieregjeng, men jeg lurer på hvor mange av dem som treffer den vanlige publikummeren. Den har også en lykkelig slutt som er så strømlinjeformet at du nesten må legge igjen skepsisen din i garderoben ved ankomst.

Partituret fra James Oban og Yinannis Koutsakos er veldig behagelig, selv om noen av de storslåtte soloballadene blir en smule like, til tross for at de er svært godt fremført. Det finnes likevel noen strålende numre; spesielt «The Parts I Could Play», hvor Stephen synger om rollene han drømmer om, og «Interval Preparation», hvor vertene klager over sine mest vriene kunder (inkludert de plagsomme kritikerne). Begge disse numrene har høyt tempo, snertne tekster og sjarmerende teaterreferanser.

Vokalmessig er ensemblet plettfritt over hele linja, uten et eneste svakt ledd. De to kjærlighetsinteressene Stephen (Cameron Sharp) og Lucy (Corrine Priest) imponerer spesielt med de mest imøtekommende og naturlige prestasjonene. Sharp gjør en glimrende figur i «The Parts I Could Play», og krydrer en flott vokalprestasjon med et morsomt utvalg av imitasjoner. Priest er like sterk og elskverdig i «Dreams and Ice Creams», hvor Lucy synger om drømmene sine for West End.

Det kranglende paret Gary (Ben Fenner) og Ben (Rory Maguire) deler noen søte scener, selv om de har fått utdelt litt utakknemlige sanger. Likevel har begge sterke stemmer og fungerer godt som et troverdig par.

Den gale sjefen Robin (Harry Stone) og den i overkant ivrige Rosie (Alexandra Parkes) ble begge spilt med en manisk hyperaktivitet, noe som ble litt slitsomt og bikket over i overspill til tider. Til tross for dette har Stone en fantastisk stemme, med en dyp og kraftfull vibrato som gjorde solonummeret hans til en ren nytelse.

Han var også veldig morsom i instruksjonsvideoene som dukket opp gjennom hele stykket, noe som kanskje viser at karakteren fungerer best i små doser. Et annet smart grep i iscenesettelsen var at etternølere ble geleidet inn av... teatervertene til stor komisk effekt (om du er typen som sjelden er presis, vil du ikke komme for sent til dette!).

Denne oppfinnergleden, sammen med noen førsteklasses prestasjoner, bidro til å gjøre Ushers til en veldig trivelig kveld. Men de hyppige teaterreferansene og interne vitsene gjør at man trenger en viss forkunnskap for å få fullt utbytte. Av den grunn vil den nok aldri bli en bred publikumsfavoritt, men jeg kan lett se for meg at Ushers blir en vaskeekte kultfavoritt.

Ushers: The Front Of House Musical spilles på Arts Theatre frem til 18. oktober 2015