ANMELDELSE: You Can't Take It With You, Longacre Theatre ✭✭✭✭

Annaleigh Ashford, Reg Rogers, Elizabeth Ashley, Kristine Nielsen, Mark Linn-Baker, James Earl Jones & Patrick Kerr. Foto: Joan Marcus You Can't Take It With You

Longacre Theatre

29. oktober 2014

4 stjerner

George S. Kaufman og Moss Hart hersket en gang over Broadway. De var mestre i sitt fag, skrev kloke, intrikate manus for store komedier, samarbeidet med andre forfattere og komponister, og regisserte både egne og andres verk. Deres største samarbeid, som resulterte i en Pulitzerpris i 1936, var You Can't Take It With You – en tre akters oppskrift på ren glede og kanskje selve prototypen på en «sprø» komedie.

Nå spilles Scott Ellis' stjernespekket nypremiere av You Can't Take It With You på Broadways Longacre Theatre, en produksjon som gjennom tre akter og 150 minutter minner deg på hvor herlig, sjarmerende og smittsom god, gammeldags teater kan være. Dette er kanskje ikke den morsomste, best spilte eller mest nyskapende versjonen Broadway vil se i år, men den er definitivt en av favorittene når det gjelder sjarm. Og det er bra, for Kaufman og Hart skrev dette stykket for at det skulle være sjarmerende, ikke alvorstungt.

Ellis forstår dette fullt ut. Regien hans er smidig og trygg, med utallige gledesutbrudd i hvert hjørne av scenen. Det er fremtvungne latterkuler, naturlig latter, milde smil og dyp magelatter gjennom hele forestillingen. Innen siste akt innser man imidlertid at Ellis har hatt en klar plan fra starten; et trylletriks han utfører med stor finesse.

Stykket handler om den ville og fantastiske familien Sycamore. De fleste av dem har strengt tatt ingen jobb, og å kalle dem idiosynkratiske ville vært en underdrivelse. De er en samling elskelige, ekstreme raringer: Bestefar forlot arbeidslivet for 35 år siden og lever kun for fornøyelsens skyld; far leker med leketøy og lager fyrverkeri for salg (eksplosjoner fra kjelleren er normen); mor skriver teaterstykker fordi en skrivemaskin ved en feil ble levert på døren hennes, og før det «malte» hun; søsteren vil bli stjernedanser, går med tøfler konstant og inntar positurer fra stumfilmens tid, mens ektemannen hennes er svært feminin og besatt av trykkpresser og å «gjøre inntrykk» på nye folk; og Alice, som tilsynelatende er den «normale», har en dæsj av dem alle i seg og elsker familien sin høyt.

De plukker opp folk underveis, så Sycamore-menasjeriet er enda mer bisart variert enn kjernefamilien antyder. Når Alice forelsker seg hodestups i den respektable Wall Street-kometen Tony Kirby, innser hun at de ikke har noen fremtid fordi hans velstående og pertentlige overklassefamilie aldri vil akseptere hennes eksentriske slektninger. Tony tar med foreldrene sine for å møte svigerfamilien, og det som følger er kaos, forargelse, arrestasjoner, hjertesorg og selvinnsikt. For ikke å glemme eksploderende fyrverkeri, berusede skuespillerinner og en usedvanlig storslått russisk aristokrati.

Alt er nitid planlagt, karakterene er nydelig skrevet og situasjonene føles overraskende friske til tross for at det har gått nesten 80 år. Det denne oppsetningen beviser, mer enn noe annet, er genialiteten til både Kaufman og Hart.

Første akt introduserer publikum for familiens ekstreme eksentrisiteter. Ellis går løs på dette med full kraft, noe som gjør at ting av og til kan virke litt forsert. Men sannheten er at Ellis sikrer at publikum forstår nøyaktig hvor ekstreme disse karakterene er – hvor hektiske og bisarre, men samtidig fullstendig rolige livene deres er, og hvor romslige og tilgivende de er mot hverandre. Nestekjærligheten flyter ikke bare i årene deres, den raser av gårde i lysets hastighet.

Resultatet er at når Tonys familie kommer på besøk i andre akt, er publikum blitt vant til familiens utskeielser. Tonys foreldres hovmodige avsky fremstår dermed forståelig, men urettferdig og mangel på anstendighet. Dette er smart arbeid fra både Ellis og det strålende ensemblet. Det betyr at løsningene i tredje akt er underbygget av ekte følelser og menneskelighet. Det blir aldri banalt, men viser seg å være ganske rørende – eksentrisitet og individualisme vinner over slavisk tilpasning til samfunnets normer. Det viser seg å være et budskap i galskapen, et budskap som trengs like mye i dag.

Stjernegalleriet er suverent. Rose Byrne er nydelig og vittig i sin Broadway-debut som den «normale» Alice. Øynene hennes avslører familiens ville tendenser, og hun har noen fantastiske øyeblikk med fysisk komedie. Forholdet hennes til Franz Kranz' sjarmerende Tony er fullstendig overbevisende, keitete, blomstrende og ekte. Han er en komisk fryd, spesielt i scenen der han rir om hennes hånd, men også i sine konstante, tause reaksjoner på alt det merkelige han møter i Sycamore-huset.

Kristine Nielsen er vidunderlig vimsete, men samtidig herlig oppriktig som Alices kjærlige mor. Hun har en fantastisk stemme og bruker den perfekt her ved å finne det komiske i karakterens fraværenhet. Som hennes oppfinnsomme og eksplosive ektemann er Mark Linn-Baker kaptein på skuta for «underspilt komikk», noe som gir stor uttelling. Hans villskap er indre og intellektuell, mens Nielsen eksternaliserer karakterens eksentrisitet på vakkert vis – de utgjør et fantastisk team.

Annaleigh Ashford er helt på jordet som den dansebesatte, godteriproduserende russiskstudenten – så langt ute at hun like gjerne kunne vært i bane rundt jorden – men det er en prestasjon med stor konsekvens, og hun lander hver eneste vits. Hennes motstykke, som på mange måter forklarer eller utfyller galskapen hennes, er Will Brills fjollete Ed, ektemannen hennes. Ved første øyekast virket han nesten for ekstrem, men den utrettelige energien og dedikasjonen han bringer til rollen gjennom tre akter viser at valgene hans var helt riktige. De er et fabelaktig minneverdig og rart par.

Det er også strålende biroller fra Julie Halston (hennes berusede ferd opp en trapp på alle fire mens hun deklamerer en limerick er et av kveldens absolutte høydepunkter), Elizabeth Ashley (hylende morsom som den russiske aristokraten som nå lager mat på en kafé ved Times Square) og Johanna Day (hennes overklassefrue med en forkjærlighet for lyst er en ren glede).

Og øverst på tronen, med verdighet og et fantastisk glimt i øyet, finner vi James Earl Jones, fullstendig uanfektet som Sycamore-familiens overhode. Hans unike stemme og merkbare karisma bidrar til at hvert øyeblikk fungerer, enten han belærer en skatteinspektør om inntektsskattens onde vesen, gir sitt samtykke til et nytt barnebarn eller setter den arrogante Mr. Kirby (en flott prestasjon av Byron Jennings) på plass. Han er en fryd i rollen og et sjeldent eksempel på hvor godt fargeblind casting kan fungere.

Resten av ensemblet er også strålende og gjør en utmerket jobb. Ingen prøver å stjele søkelyset på feil premisser eller bruker teknikker som ikke passer inn. Det er en vakker følelse av samhold i hele gruppen, noe som selvfølgelig er helt avgjørende i et stykke som dette.

David Rockwells scenografi er spektakulær. Først ser vi en gatevegg hvor ett fargerikt hus ligger mellom mer kjedelige, konvensjonelle hjem; så roterer scenen, og det overfylte, fargerike og eksentriske interiøret i Sycamore-boligen avsløres. Vegger og flater er fylt med krimskrams og gjenstander – til og med et terrarium med levende slanger – og det er umulig å få med seg alle detaljene. Fantastisk. Jane Greenwoods tidsriktige kostymer er perfekte, spesielt for Byrne, Nielsen og Ashley. Skoene er til å dø for.

Jason Robert Brown har komponert herlig pausemusikk som aldri trenger seg på, men som alltid forsterker følelsen av smittende glede.

You Can't Take It With You er en gavepakke av Broadway-glede som garantert vil lyse opp selv det mørkeste humør. Og i motsetning til tittelen, er det du faktisk kan ta med deg fra denne forestillingen den varme følelsen som god, lun komedie skaper.

You Can't Take It With You spilles frem til 22. februar 2015.

Bestill billetter via Telecharge