KOMMER: Henry Carpenter og Tom Crowley snakker om Quentin Dentin

Tom Crowley og Henry Carpenter EN FØRSTE TITT PÅ… QUENTIN DENTIN

Henry Carpenter og Tom Crowley i samtale

Tristan Bates Theatre,

Tirsdag 20. juni – lørdag 29. juli

Som en del av sin nye satsing på å utvikle original musikalteater, lanserer det vesle teatret tilknyttet Actors’ Centre i Londons Covent Garden sin andre seksukersperiode med en ny britisk musikal denne sesongen.  Like etter Bateman og Conleys ‘The Sorrows of Satan’, skal vi snart få se den sjette (eller er det den syvende?) inkarnasjonen av et verk som har vokst seg stadig større siden det dukket opp som lite mer enn en kort studentforestilling på Rag Factory for noen år siden.  Stykket er nesten utelukkende skrevet av Henry Carpenter (som også er frontfigur i ulike rockeband, som ‘Jimmy Getaway’ og nå ‘Jelly’), og er et prosjekt født ut av lidenskap, drivkraft og en urokkelig tro på at han har noe på hjertet.

Hans samarbeidspartner helt fra start har vært hans venn fra King’s College London, produsenten Hannah Elsy.  Sammen har de fulgt ‘Quentin’ gjennom National Theatre Studio, Rich Mix via IdeasTap, International Youth Arts Festival i Kingston-upon-Thames, Edinburgh Fringe, og Above the Arts i West End.  Ved hvert steg på veien (jeg har sett omtrent halvparten av dem), har forestillingen utviklet seg som prosjekt, akkurat som teamet har vokst i erfaring, selvtillit og profesjonalitet.  Denne gangen slår de seg sammen med en ny regissør, Adam Lenson, som gjør en kjapp retur til dette teatret etter ‘Sorrows’.  Og, helt avgjørende, har de funnet en helt ny skrivepartner i medforfatteren av manuset, Tom Crowley.  Flere skuespillere og bandmedlemmer vender tilbake for å gjenta arbeidet fra tidligere versjoner av ‘Quentin’, og det skal bli fascinerende å se hvordan denne nye utgaven bringer både dem og selve forestillingen videre.

The Quentin Dentin Show (Above The Arts). Foto: Mihaela Bodlovic.

For å få litt bakgrunnsinformasjon om det hele, møtte jeg nylig Henry og Tom i kafeen på Actors’ Centre for å diskutere deres nye samarbeid og høre om utviklingen av stykket.  Hannah svingte innom først for å ta bildet som følger denne saken, og for å levere et nytt opplag av forestillingens ferskeste profil: en tøff plakat med blå himmel og grafikk i klare neonlys.  Estetikken antyder den nye sofistikasjonen som forestillingen nå gjenspeiler, og er en verden unna den opprinnelige glitter-og-lim-graffitien som Elsy knipset på baderomsveggen sin.  Etter å ha ordnet bildet, suser hun videre for å ta hånd om produsentoppgaver, og vi blir sittende igjen for å prate.

Jeg vil gjerne vite hva Toms rolle har vært i prosjektet.  Jeg hadde nemlig hørt at han kom inn som ‘dramaturg’, og var forberedt på å lufte det temaet, men det blir raskt gjort klart at han – som det står på plakaten – er anerkjent som medforfatter.  Han beskriver skriveprosessen, som startet med at han ga noen merknader til Henry og Hannah, fikk tilbakemeldinger på disse, svarte med enda flere ideer, og så rullet ballen helt til han ble likestilt med Henrys arbeid på manuset.  Dette er spennende nyheter: hans treffsikre adapsjon av Richard O’Briens ‘Shock Treatment’ er et lite mesterverk av klarhet og presisjon – og kanskje får vi se mer av den en dag (heldige er de få som fikk med seg forestillingene på King’s Head Theatre for drøyt to år siden).  At dette talentet nå er forent med den fortsatte utviklingen av QD-historien er i seg selv strålende.  Som vanlig er han vennlig og avslappet, og nokså fåmælt om de faktiske detaljene.  På en måte er deres tilbakeholdenhet i intervjusituasjonen helt passende, gitt det ‘pop’-universet forestillingen har gjort til sitt eget.

Så vi prøver en annen innfallsvinkel.  Jeg kjenner til Toms arbeid med ‘The Night’ – en omreisende kveld med stand-up, improvisasjon og sang som nå har funnet seg flotte lokaler på Café Zedel (takk igjen til James Albrecht); jeg har sett ham kuratere et helt rom i to uker under fjorårets Vaults Festival (40 nye verk var innom der i den perioden); og jeg har overvært en tidlig visning av hans musikal-adapsjon av Cormans ‘Bucket of Blood’, med låter av musikkansvarlig for ‘Shock Treatment’, Alex Beetschen.  Vi rekker ikke engang å snakke om hva som skjer med ‘Wooden Overcoats’ (et annet av hans mange fellesprosjekter).  Det er genuint imponerende hvor mye han rekker over.  Henry jobber også med andre ting og andre folk; han forteller om noen av disse prosjektene, inkludert et langvarig samarbeid med Paul Garred, tidligere i The Kooks – dessverre får jeg ikke med meg konserten til bandet hans, ‘Jelly’, i Blackstock Road samme kveld, men han vet at jeg heier på dem i ånden.  Innimellom alt dette har han skrevet sju nye låter til forestillingen, og – om ikke for noen annen grunn – så er disse i seg selv en god nok grunn til å ta turen for alle som ønsker seg en morsom og herlig useriøs kveld ute.

Selv om de nikker ivrig til kallenavnet jeg pønsker ut for dette konseptet, ‘The DJ Who Fell To Earth’ (Henrys avgudsdyrkelse av Bowie er velkjent), og selv om jeg får vite hvilke ‘spørsmål’ Tom kom med og får høre en god del av de fantasifulle og smarte svarene de kom frem til (ikke minst: hvor falt DJ-en FRA?), forbyr profesjonell diskresjon dem å røpe noe mer.  Og jeg kan selvfølgelig ikke røpe noe selv.  Men stol på meg.  Stol på dem.  Dette blir gøy.

The Quentin Dentin Show spilles fra 29. juni til 29. juli 2017 på Tristan Bates Theatre

BESTILL BILLETTER TIL THE QUENTIN DENTIN SHOW