KOMMER SNART: Prelude, Tristan Bates Theatre

Julian Eaves tar en titt på Prelude, som presenterer nye talenter ved Tristan Bates Theatre

Prelude

Tristan Bates Theatre,

18. juni 2018

Joel Fisher gjorde et lurt grep ved å invitere Lexi Clares showcase for ny musikalteater-skriving til Tristan Bates Theatre: Etter å ha sett forestillingen på Above the Arts nylig, visste han at den ville dra nytte av teaterets større rom – og de langt bedre akustiske forholdene – på hans egen scene.  Og det stemte: Det var en fryd å høre disse nye stemmene i et rom som virkelig ytet dem rettferdighet.

Det som gjaldt for fremførelsene, gjaldt også for skrivingen: Det var mye ungt talent her, hentet fra hovedstadens ledende dramaskoler.  Vi hører stadig mye om hvor vanskelig det er å få tilgang til slik utdanning; de skyhøye kostnadene og mangelen på tilgjengelige subsidier betyr, blir vi fortalt igjen og igjen, at det i økende grad er en begrenset demografi som er i stand til å følge den karriereveien.  Ikke bare det, men når det gjelder å skape nytt materiale, skriver folk flest om det de selv kjenner til, eller i det minste det de forstår ut fra egne erfaringer.  Når forfatternes sosiale, kulturelle og litterære bakgrunn er så lik, fører dette uunngåelig til en viss ensidighet i perspektiver, interesser og verdier.  Det var derfor ingen overraskelse å finne denne likheten sterkt reflektert i det som ble presentert her.

Selvfølgelig gjelder ikke dette bare for dette forumet, men for hele utdanningsrammeverket i bransjen.  Produsenter på tvers av scenekunstfeltet har i årevis påpekt utfordringene med å bryte ut av et stadig smalere sosialt – og etisk – spekter av nye talenter, samtidig som landet faktisk blir mer mangfoldig, både sosialt og etnisk.  I en hovedstad med landets største sosiale mangfold, fremstår dramaskolene som er konsentrert her, stadig mer utdaterte i forhold til det samfunnet de forsøker å tjene.

Slik var det også her.  Vi fikk høre mange historier basert på de spesielle lidenskapene og bekymringene til denne sosiale gruppen.  Oppsummert kunne disse kokes ned til: «Vil jeg bli så populær, suksessrik og velstående som jeg ønsker?»  Å overvære dette arrangementet var som å se på en to timer lang selfie.  Men hvor ble det av følelsen av at det finnes en stor verden der ute, som tilfeldigvis befinner seg lenger unna enn en armlengdes avstand?  Den virket frustrerende fraværende.

En skribent som virket best rustet til å bryte ut av dette kvelende konformitetsgrepet, var Harry Style. Han utmerket seg med humor og evnen til å få oss til å le: Dette var utrolig forfriskende midt blant så mange forfattere som tilsynelatende var fast bestemt på å ta seg selv så høytidelig som mulig.  Arbeidet hans bærer fortsatt preg av å være i startfasen og er på vei til Edinburgh Fringe, hvor det vil underholde et ungt, studentpreget publikum.  Men håndverket i skrivingen hans – både tekst og musikk – er minneverdig, mens han utforsker ulike stiler i jakten på sin egen stemme.  Kanskje mest gledelig var det at han unngikk de nesten allestedsnærværende pseudo-amerikanske aksentene som ble adoptert av et deprimerende flertall av de andre utøverne.

Problemet med briter som prøver å høres ut som amerikanere, er at svært få av dem lykkes.  Spotlight beskriver denne halvveise ferdigheten som «General American», som om stemmen kunne sammenlignes med General Motors eller General Electric.  Beklager å måtte si det, men en slik aksent eksisterer ikke, unntatt i de tilfeldige lydene fra britisk-utdannede skuespillere: Amerikanske aksenter er alle veldig spesifikke.  Hobby-etterligninger holder ikke.  Man må treffe spikeren på hodet.  Og hvis man ikke kan det, bør man la være.  Da vi ble presentert for elisabethanske karakterer som snakket på denne tullete måten, var det nesten ikke til å tro.  Jeg mener... hvorfor?

Tilsvarende for den musikalske paletten som ble tilbudt: Her spilte man det trygt og fulgte konvensionene fra suksessrike verk skrevet av etablerte stjerner i West End og (særlig) Broadway.  Bare én gang spisset jeg ørene og oppfattet noe virkelig friskt og uvanlig, og det øyeblikket – dessverre – kom ikke før de siste taktene i det avsluttende nummeret av Thomas Ryalls. Han bød plutselig og uventet på noen deilig fyldige og komplekse akkorder, satt sammen på slående vis.  Denne effekten skilte seg ut som et lyspunkt i en kveld dominert av lange repetisjoner av velkjente musikalske vendinger.  Man lengtet etter at disse unge talentene skulle tørre å stole på egne evner og frigjøre seg fra andres stil og manerer.

Vi får se hvem av dem som gjør det i fremtiden.