Alice kommer til Opera Holland Park

Å tre inn i 1901 Club rett ved Waterloo er ikke akkurat som å falle ned i et kaninhull, men pressevisningen i forbindelse med lanseringen av et CD-album – i forkant av sommerens gjenoppsetning av Will Todds opera – var utvilsomt en forfriskende, og ganske overraskende, flukt fra den stressede pendlerverdenen i SE1. Mens «enda hundre mennesker kom seg om bord på togene sine», utvekslet undertegnede høfligheter med en svært distinguert Gærne Hatter og en tørrvittig Hvite Kanin. Hjerterterter (nybakte) lå fristende strødd rundt på de ulike nivåene i denne sjarmerende periodebygningen, og vi kunne vandre i ro og mak gjennom de overfylte, overmøblerte edvardianske rommene….. Jeg hadde i grunnen håpet å bli overfalt av en Rød Dronning eller reddet av en Hvit Ridder – eller i det minste å ha delt en chaise longue med Larven – men til slutt var jeg helt fornøyd med en dempet fremføring av Fflur Wyn av Alices hovednummer, «I flew high in my dreams», med komponisten ved pianoet. Det hadde et lite drag av Sondheim på sitt mest lyrisk vidstrakte – faktisk fikk det meg til å tenke på den nydelige, stemningsmettede «liste-sangen» «I remember» fra Evening Primrose – før det vokste til noe som minner mer om det avsluttende «hage»-nummeret i Candide (ja, det kommer faktisk tilbake som albumfinale). Etter å ha hørt CD-en hjemme kan jeg bekrefte Sondheims innflytelse over hele linja i melodisk figurering, harmonisk sekvensering og tekstsetting (en skarpt tegnet, vittig og naturtro libretto av Maggie Gottlieb). For ordens skyld: dette er ingen kritikk! Det finnes dessuten mange andre gleder i dette gjennomgående tiltalende og sjarmerende partituret: deilig smektende jazz- og latinoinfluenser, elegante nikk til Gershwin i Porgy and Bess, og litt kvikke, syrlige gilbertiske «patter»-partier som sitter spesielt godt i registeret til Rød Dronning/Hjerterdronningen, som høres ut som om hun kunne vært søsteren til Miss Trunchbull. Kreativteamet har sett symmetrien mellom Humpty Dumptys verden og Topsy-Turvy-verdenen, samtidig som de har oppdatert historien med samtidige referanser som gir publikum i alle aldre lett tilgjengelige innganger. Musikalsk er de mest minneverdige enkelt-numrene karakterstykkene for de mange ulike dyrene – særlig den uanstrengt stilige, spisse og vittige «Wonderland Blues», sunget av Larven/Keel Watson. Dette er et gjennomarbeidet album, sunget av originalbesetningen og spilt av et 11-manns band, som underveis byr på masse farge og fine solodetaljer. Lydbildet har nydelig klang og et stort dynamisk spenn. Opprinnelig produsert i 2013 vender denne Alice tilbake i år for utendørsforestillinger hos Opera Holland Park, før den går videre til Wilderness Festival, og deretter inn i Linbury Theatre ved Covent Garden. Jeg kjente ikke verket i det hele tatt før jeg hørte dette castalbumet, men basert på det kommer jeg definitivt til å invitere fadderbarnet mitt med i august. Opera for barn er – som britisk panto – notorisk vanskelig å få til over en hel kveld. Likevel låter denne versjonen som the real deal: det er nok av det bevisste, alluderende, vittige og elegant subversive for voksne og eldre barn, samtidig som den byr på rikelig med gammeldags magi, overraskelser, sprudlende farger og storøyd «spesialeffekt»-glede for de under ti (og for oss som i hemmelighet fortsatt har kontakt med hvem vi var den gangen..). Frekk, oppfinnsom, men aldri nedlatende: denne operaen fortjener igjen å bli en av utendørssuksessene i det vi håper blir en lang, skimrende, varm sommer 2015. Mer informasjon om Alice's Adventures in Wonderland finner du på Opera Holland Parks nettsider.