INTERVJU: Jez Bond om The Park Theatre

I disse økonomisk utfordrende tider, og mens kulturstøtten stadig er gjenstand for uro, er det en imponerende bragd å vurdere å starte et nytt teaterkompani, for ikke å snakke om et helt nytt teater.

Jez Bond, kunstnerisk leder for Park Theatre (til venstre) i Finsbury Park, er imidlertid en imponerende fyr.  Etter uteksamineringen i Hull ble han tildelt Channel 4s instruktørstipend og gikk i lære som assistentregissør ved Watford Palace.  Han jobbet for Y Touring som assisterende leder, før han jobbet ved regions- og utlandsscener samt på «fringe»-scenene.  «Men jeg har alltid vært fascinert av tanken på å faktisk drive et spillested,» sier han. «Å ha murer og betong som man kan bygge et rykte med, jobbe i lokalsamfunnet, pleie et publikum og bygge opp en lokal fanskare.»

I 2009 kjøpte Bond et nedlagt kontorbygg i Finsbury Park: «Jeg hadde lett i fem eller seks år etter det riktige lokalet,» avslører han. «De to viktigste kriteriene vi måtte oppfylle var for det første at det var et område med lite kulturtilbud som kunne ha nytte av et teater, og for det andre at det måtte ha gode forbindelser med kollektivtransport.»

The Park Theatre ligger bare minutter fra trafikknutepunktet Finsbury Park Station, og har fordelen av å ligge i et område med en stor kreativ befolkning. «Vi gjorde mye markedsundersøkelser, og Finsbury Park-området har den høyeste konsentrasjonen av skuespillere, regissører, forfattere og produsenter i hele London.»  Og med Victoria-linjen rett utenfor døren tar det West End-produsenter – og ikke minst kritikerne – bare femten minutter å nå The Park.

Men Off-West End-steder kan ofte være kalde, nakne rom med dårlige fasiliteter.  Selv om dette ofte fremmer stor oppfinnsomhet hos de kreative, kan det være en mindre behagelig kveld ute for den gjennomsnittlige teatergjenger.  Overraskende nok er Park Theatre en usedvanlig bragd innen design, funksjonalitet og komfort.  Bonds planer for lokalet kan på ingen måte kalles konservative.

«De fleste som kommer til bygget etter å ha sett plantegningene utbryter: ‘Himmel, det er jo enormt, dere har to scener!’ – før man er på plass, er det vanskelig å forstå skalaen,» forklarer Bond.  «I bunn og grunn bygger vi et ordentlig teater. Selv om det er en konvertering, pleier jeg å si at vi bygger det fra grunnen av, fordi vi gjør store strukturelle endringer, bygger på etasjer, fjerner tak og tar ut gulv.  Vi har lagt mye arbeid i 'backstage'-området for å sikre at vi har dusjer, toaletter, gode garderober, et lite vaskeri og lagringsplass. Hele filosofien vår er at brukeropplevelsen skal være utmerket, enten du er publikum, jobber bak scenen, bruker toalettene, ser en forestilling eller bare kjøper et glass vin; at du har en god opplevelse og føler deg verdsatt i bygget.»

Hvis Bond snakker med lidenskap om selve bygget, blir han nesten ustoppelig når han snakker om programmeringen og ambisjonene for scenen.  «Jeg ville ikke gjort dette prosjektet hvis ikke målet var å bli et kraftsentrum for produksjon,» slår han fast med overbevisning.  «Park 90, vår fleksible studioscene, vil i hovedsak være en gjestescene, selv om vi på sikt ønsker å utvikle egne stykker der.  Park 200 er scenen hvor vi skal begynne med en blanding av gjestespill og egne produksjoner.»

Når det gjelder selve programmet – har Bond en spesifikk smak som vil prege Park Theatre?  «Det vil, og bør kanskje alltid, gjenspeile den kunstneriske lederens smak, fordi han er byggets kunstneriske ansikt utad. Det er derfor vår kunstneriske profil tilsynelatende er veldig bred.» Bond ler et øyeblikk og sier tørt: «Gode stykker, godt utført,» før han fortsetter: «Jeg liker stykker som treffer meg på mange plan; stykker som får meg til å le og gråte, og hvis man kan gjøre begge deler på samme kveld, er det min ideelle teateropplevelse. Emosjonelle verk med et sterkt narrativ.  Det kan være et 500 år gammelt stykke eller ny dramatikk. Vi sikter mot et variert program, litt som et regions- eller provinsteater, hvor man har et nytt stykke, et klassisk drama fra 20. århundre og en tradisjonell julepantomime.»

Men uansett hvor ambisiøse planen er, må man anerkjenne hvor vanskelig det er økonomisk for unge teaterkompanier som leter etter scener.  Bond ser dette, og håper at Park over tid kan hjelpe.  «Vi ønsker å komme til et punkt der vi kan støtte kompanier med gunstige avtaler.  De første par årene må kompanier betale leie, men denne er satt på et nivå som er sammenlignbart med scener over hele London. Vi så på alt fra de minste fringe-scenene med 40 plasser til større Off West End-scener med 300 plasser, og alle havner på omtrent samme pris per sete. Vi skal ligge i det landskapet.  Vi blir ikke billigst, men heller ikke dyrest.  Men det vi gjør annerledes, er å ha en gjennomsiktig totalpakke.  Folk har fortalt om leie av lokaler der prisen plutselig økte med gebyrer for ekstra matineer, for bruk av teip, eller for å legge ut brosjyrer i foajeen.  Vi vil si: ‘Nei, prisen er alt inkludert; vi samarbeider med dere.’ Det skal ikke være oss mot dem.»

Med toppmoderne fasiliteter og Bonds lidenskap for å bringe teater til et område som har vært sultefôret på kulturtilbud, er han like bestemt på at Park Theatre skal nå ut til lokalsamfunnet.  «Vi har snakket med lokale skoler og boligområder som Six Acres og Andover Estate, som begge er begeistret for muligheten til å involvere ungdommene.  De har så begrensede ressurser; i Andover Estate hadde de bare et lite rom og et par ansatte som måtte romme både teater og fotball.  Å plutselig kunne gå fem hundre meter inn i et fullverdig, profesjonelt teater for en ettermiddag er spennende.  For meg handler det om å gi folk ansvar. Som 14-åring selv ble jeg gitt et nøkkelknippe og overlatt til meg selv i bygget for å rigge lys og lyd – det var slik lidenskapen min for teater ble tent.  Vi har også installert et 'tension wire grid' i Park 200, et stålnett-gulv over publikumstribunen som gjør stiger overflødige. Man kan jobbe med lysene på nettet mens man maler gulvet eller bygger scenografi under. For meg er dette spennende for unge mennesker, fordi man slipper det verste HMS-byråkratiet og kan si til en 14-åring: 'Vær så god, der er lysene; forestilling i morgen, fiks det'.»

Et tidsriktig kulturtilbud til en fornuftig pris, med kvalitet i programmet og lokal forankring, fortjener bred støtte.  Her har også Bonds pågangsmot gitt resultater.  En imponerende liste med ambassadører gir prosjektet tyngde: Sir Ian McKellen, Celia Imrie, Tamsin Outhwaite, David Horovitch, Sean Mathias og Roger Lloyd-Pack har alle takket ja til å samarbeide med Park Theatre.  Hvor vanskelig var det å få slike store navn med på laget?  «De var veldig glade for å bli med.  Å snakke om det er én ting, men å få dem inn i selve bygget er noe annet. Heldigvis fikk vi dem hit. Når de først ser bygget, er de solgt.  De er virkelig engasjerte. Vi tok en bevisst beslutning om å ikke ha 'beskyttere' som bare er et navn på et papir, men å bruke betegnelsen ambassadør og sikre oss folk som faktisk er villige til å brette opp ermene. Ambassadørene våre holder små selskaper for pengeinnsamling, skriver brev til kolleger, stiller til intervjuer og er svært aktive – og de er selvfølgelig interesserte i å jobbe her selv også.»

Finsbury Park ser plutselig ut til å ha fått en ny og etterlengtet glans.

– JBR www.parktheatre.co.uk