ANMELDELSE: 5 Guys Chillin', King's Head Theatre ✭✭✭✭

5 Guys Chillin'

King's Head Theatre

2. oktober 2015

4 stjerner

Bestill billetter

Jeg skal innrømme det først som sist: jeg ante ikke hva et «chill party» er. Jeg visste ikke hva «Tina» er. Jeg visste ikke hva «Slamming» er. Derfor lurte jeg på om jeg i det hele tatt var i målgruppen for dramatiker og regissør Peter Darneys nye teaterstykke 5 Guys Chillin', som nå har sin urpremiere på King's Head Theatre.

Med tanke på Quentin Letts' reaksjon på DV8s fantastiske John på National Theatre, kan man se for seg at hodet hans ville eksplodert om han så denne modige, dristige og tvers igjennom rå produksjonen (selv om King's Head Theatre, i rettferdighetens navn, ikke er subsidiert på samme måte som National Theatre). Likevel var det umulig å la være å lure på hva Letts ville ment om dette voyeuristiske, virkelighetsbaserte teaterstykket om homofil sex.

Fordi Letts liker å tro at han snakker for «vanlige folk» – så fremt de er konservative, hvite menn – og det er greit nok. Men sannheten er at det er nettopp dette publikummet stykket er ment for. Homofile menn vet antageligvis allerede hva som foregår med disse fem mennene, to par og en inntrenger, på dette nachspielet. Kanskje ikke alle detaljene, men det generelle bildet.

Det blir sex. Det blir dop. Det blir samtaler. Det blir maktkamp. Det blir delt intimitet. Det blir mobiltelefoner. Det blir par som går i oppløsning og finner sammen med andre. Det blir utskeielser. Det blir latter. Det blir tårer. Det blir naken ærlighet. Det blir sex.

Hvorvidt det fører til oppfyllelse, tilfredsstillelse eller lykke – vel, der ligger kjernen.

Og det er egentlig poenget. 5 Guys Chillin' er et stykke om ensomhet, lykke, kjærlighet, lyst og smerte – som så mange andre stykker. Hamlet, for eksempel. Les Misérables for en annen. Temaene er universelle; det er settingen som er eksotisk. Vel, eksotisk for de som ikke er en del av det.

Programmet avslører at Peter Darney har tatt utgangspunkt i over 50 timer med anonyme intervjuer og klippet dem sammen for å skape følelsen av fem menn som snakker sammen på en fest. Ingen ord er lagt til eller endret, og teksten forblir tro mot de intervjuedes følelser, men rekkefølgen og sammensetningen av svarene er endret. Det er dokumentarteater med en vri.

Fra et dramaturgisk ståsted flyter den 80 minutter lange forestillingen av og til ut i litt urealistisk farvann: hendelser inntreffer og ting blir sagt som tøyer troverdigheten en smule. Men mens man sitter der og ser disse nesten nakne mennene blottlegge sitt innerste, kan man ikke la være å lure på om det er din egen utilpasshet du kjenner på. Er de bare brutalt, oppriktig ærlige på en «ta-deg-sammen»-måte? Eller mangler det noe i måten historiene fortelles på?

Sannheten ligger etter min mening et sted midt imellom. Ordenes råskap er tilfredsstillende, urovekkende, lærerik, avslørende og fengslende; men det mangler en viss subtilitet og dramatisk finesse. Stykket trenger mer bearbeidelse – både for å gjøre det smidigere, og for å gjøre det tøffere ved å gjøre det smidigere. Når publikum blir fullstendig revet med i den hedonistiske opplevelsen, når bakgrunnshistoriene ikke føles som åpenbare bakgrunnshistorier, og når overgangene er ladet med sex eller dyp intimitet, vil dette bli et ruvende verk.

Det kaster lys over en krok av samfunnet som er misforstått og urettferdig utskjelt, samtidig som det undersøker regler, konvensjoner, vaner og språk i en spesifikk form for seksuell utfoldelse. Når du innser, slik jeg gjorde mot slutten av stykket, at erfaringene karakterene diskuterer er av samme type som de man snakker om i en garderobe etter fotballkampen, på en pub for finansfolk på en fredagskveld eller på et utdrikningslag i Malaga – ikke detaljene, selvsagt, men spekteret av opplevelser, lengsler, anger og lidenskap – da forstår du den virkelige verdien av slike verk.

De utvider horisonter og skaper empati og forståelse. Og med den nye seteoppsettet på King's Head Theatre foregår alt bokstavelig talt i spyttavstand; så nært at du kan se svetteperlene forme seg på veltrente brystkasser. Enten du liker det eller ikke, er du en del av festen.

Ikke alle skuespillerne virker like komfortable i rollene sine. Det er ikke åpenbart at hele ensemblet er fortrolige med det karakterene deres må gjøre her. Bortsett fra et lite øyeblikk er det ingen nakenhet, noe som virker absurd settingen tatt i betraktning. Mye av stykket ville vært langt mer urovekkende og ærlig om de var nakne. Like overraskende er det at det er lite fysisk kontakt. Kanskje det er en del av dette miljøet, men uten en forklaring virker det merkelig.

Men det er hypnotiske bevegelser her. Karakterer smelter sammen i lystne, kjødelige omfavnelser; de danser sammen eller alene; kropper forenes og glir fra hverandre. Alt er profesjonelt regissert av Chris Cuming, hvis veiledning av gruppens bevegelser er både innsiktsfull og konfronterende. Heldigvis blir det aldri banalt eller «cheesy».

Kveldens stjerne er Elliot Hadley. Hans karakter, R, er den mest komplette, den mest brennende ærlige, den mest utagerende og den mest sårede. Hadley er utsøkt; morsom det ene øyeblikket, bitende i det neste, så sårbar og skjør: det er en helstøpt karakterisering av et menneske formet av smerte og hjertesorg. Knusende effektivt.

De andre skuespillerne – Tom Holloway, Damien Hughes, Michael Matrovski og Siri Patel – lykkes i variert grad, men ingen er så helhjertet dedikert til stykket som Hadley. Noen trenger å slippe hemningene, andre må slutte å «spille» og heller bare «være». Alle kan lære av Hadleys fordypning i tekst og karakter.

Dette er teater på sitt mest konfronterende – seksuelle handlinger simuleres, dop tas, kjønnsorganer vises – men det er like givende som det er utfordrende. En del av poenget med teater er å fortelle historier fra livet som ellers aldri ville blitt fortalt. 5 Guys Chillin' leverer absolutt på det punktet.

Modig og dristig programmering. Vel verdt å få med seg.

P.S. Nå vet jeg hva Tina og Slamming er – så stykket er lærerikt også...

5 Guys Chillin' spilles på King's Head Theatre frem til 24. oktober 2015