ANMELDELSE: And The World Goes Round, Stockwell Playhouse ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Kander og Ebbs musikalske revy «And The World Goes Round» på Stockwell Playhouse.

And The World Goes Round Stockwell Playhouse, 29. mars 2018. Før jeg nylig satte kursen utenlands for påskeferie, var jeg heldig nok til å svinge innom dette spennende og vakre lokalet i Wandsworth Road. Der fikk jeg se en smart og frekk nypremiere på John Kander og Fred Ebbs egen omarbeiding av utvalgte låter, her presentert under det skarpe blikket til produsent-regissør-koreograf Stuart Saint, i samproduksjon med teaterets Mark Magill.  Og gjett om jeg er glad for det.  I løpet av en spilleperiode på bare noen få forestillinger, og med et minimalt prøveskjema, leverte hans knallsterke team av lovende nykommere, Daniel Hall og Georgina Nicholas, kombinert med den uvurderlige erfaringen til kabaret-stjernene Suzanna Kempner, Katy Baker og Paul Harwood (også kjent som Paul Nicholas Dyke), en fabelaktig tolkning av denne utrolig sindige og glamorøse innpakningen av både kjente og mindre kjente sanger.  Vi fikk også servert små biter med dialog – delvis deres egen – for å binde det hele sammen i Scott Ellis, Susan Stroman og David Thompsons originale konsept. En revy handler utelukkende om kjemi – hovedsakelig mellom utøverne – og tone – spesielt når det gjelder valg av innhold.  Her traff forestillingen blink på begge punkter.  Saint er kjent for å håndplukke vinnere, og denne gjengen var ekstremt godt valgt for å skape maksimal musikalsk harmoni og teaterinteresse.  Han lyktes også med å dekorere scenen med stor eleganse, og fremkalte på treffende vis Manhattans urbane mas – som virker å være det eneste terrenget Kander og Ebbs sanger virkelig kan høre hjemme i, uansett spesifisert bakgrunn.  Og med Carol Arnopp i spissen for det slagkraftige bandet bestående av Peter Mooney (bass), Megan Landeg (trommer og perkursjon), Robert Greenwood (treblås) og James Mayhew (messing), fikk vi den massive lyden man trenger for å nå helt ut til bakgården i neste kvartal. Ting falt virkelig på plass etter noen få sanger med Bakers overjordiske «Colored Lights» – en betimelig påminnelse om at det «andre» nabolagsteateret i Southwark snart skal sette opp hele «The Rink», som sangen er hentet fra.  Den kulminerende lystenningen på slutten av nummeret var et elegant grep, typisk for de mange smarte overgangene og sammensetningene som skulle følge.  Kander og Ebb er låtskrivere som begrepet «segue» (sømløs overgang) må ha blitt oppfunnet for.  Hvordan det ene øyeblikket gled over i det neste var mildt sagt sofistikert.  Som i de utrolige trioene av numre hentet fra ulike musikaler, som så ble stablet oppå hverandre på en måte som var svært – og utvilsomt bevisst – preget av Sondheim.  Forestillingen klarer å få oss til å høre ukjent materiale som om det var en gammel venn, og får klassikerne i sangboken deres til å plutselig høres friske og overraskende ut.  Den nedtonede versjonen med tette harmonier av tittellåten fra «Cabaret» var et godt eksempel: guddommelig uventet og plutselig handlet det om menneskene som serverer oss denne... kabareten.  Klokt og ekte.  Herlige kvaliteter som er selve kjernen i denne revyen. Komedien blomstret også her.  Spesielt Baker og Kempner visste nøyaktig hvordan de skulle fange publikum med sin sjarmerende «Class» og deretter den underfundige «The Grass Is Always Greener». De viste oss at til tross for de vittige tekstene og de villedende enkle melodiene, handler repertoaret her til syvende og sist om menneskene bak sangene og deres relasjoner.  Latteren kunne også være bredere og mer dynamisk, som i «Arthur in the Afternoon», der raske bevegelser rundt på scenen fungerte som et desorienterende motpunkt til tekstens historie om forbudt kjærlighet. Når det gjelder ren formidlingsevne, er det imidlertid lite som slår «My Coloring Book». Sangen har en Joni Mitchell-aktig enkelhet som nesten ikke virker forenlig med samme verden som «Money Makes The World Go Around», og Kempner sang den med en tilsynelatende uanstrengt kontroll.  Merkelig nok, da «Chicago» først dukket opp i West End, ble det en kortvarig affære.  Den ble lagt ned etter noen måneder, og hele produksjonen ble solgt for den nette sum av 500 pund til en amatørgruppe i Leeds, som straks satte den opp igjen i tre uker – en eksepsjonelt lang periode for en amatørgruppe – og der så jeg den hver eneste uke, vantro over at et så perfekt stykke ikke hadde funnet sin plass i sentrum av britisk underholdning.  Jeg var sikker på at den ville komme tilbake, og jeg brukte år på å fortelle det til alle som ville høre.  Til slutt gjorde den det selvfølgelig, og med en dundrende suksess.  Tidens ånd hadde endelig tatt igjen forfatternes kunstneriske visjon og deres noe skrullede sensibilitet, og nå får vi ikke nok av dem.  Etter å ha vært ute på vandring, er forestillingen nå tilbake i West Ends WC2.  Og en hel rekke andre musikaler venter på sin tur. Hva er hemmeligheten?  Om man bare kunne forklart det enkelt.  Jeg tror svaret ligger i ytterpunktene disse låtskriverne rommer; fra det oppriktige heltemotet i ungt håp til den vanvittige fortvilelsen i Halls rystende «Mr Cellophane» (fullført med «Mr Bojangles»-aktig skrekkbelysning), fra den jordnære lengselen i Kempners «Maybe This Time» til det eksotiske i Harwoods «Kiss Of The Spider Woman».  Og mye mer.  Dette er et show som ikke bare gir deg lyst til å høre mer fra disse utøverne – og vær så snill, la oss få det! – men som også leder oss rett tilbake til kilden, til det kreative geniet hos to av Broadways aller største legender: Kander og Ebb.  Formidabelt!