ANMELDELSE: Black Cat Cabaret - Nocturne, London Wonderground ✭✭✭

The Black Cat Cabaret: Nocturne

Spiegeltent, London Wonderground

03/07/15

Bestill billetter En av de mest spennende satsingene i underholdnings-mekkaet London Wonderground på South Bank, er det sterke fokuset på nattlig kabaret. Gjennom festivalens sommermåneder gjester mange av de fremste skikkelsene fra Londons kabaretmiljø scenen, gjerne i stadig nye og fascinerende kombinasjoner. Etter fjorårets prisbelønte suksess på Wonderground, var det knyttet store forventninger til Black Cat Cabarets nye nitti-minutters forestilling, Nocturne, som spilles på utvalgte fredager frem til begynnelsen av september.

Nocturne forsøker å utforske underbevisstheten til en utmattet pendler (Ben Cutler) som sovner stående på T-banen i nærheten av Waterloo. Forestillingen søker seg til «grenselandet mellom våken tilstand og søvn», i det Cutler tas med på en drømmereise. Her møter han de andre utøverne i en serie med scener som antyder en form for personlig eller sjelelig forbindelse. Showet åpner seg deretter opp i en sekvens av numre med akrobater, dansere, sangere, burlesk-artister og sirkuskunstner. Musikalsk ledelse er ivaretatt med stilsikker eleganse og treffsikre arrangementer av Michael Roulston, mens regi er ved Simon Evans – godt kjent som illusjonist og tryllekonsulent for National Theatre. Det bys på flere prestasjoner av sjelden kvalitet, men jeg må likevel motvillig konkludere med at til tross for utøvernes sterke meritter, ble dette en kveld som ikke helt maktet å bli større enn summen av sine glitrende enkeltdeler.

Det er prisverdig at arrangørene av en kabaretkveld søker et overordnet tema og en rød tråd som binder elementene sammen. Men når et tema først er valgt, må det følges opp med mer konsekvens og tydelighet enn det jeg kunne spore her. Programmet viser til inspirasjon fra «freudianske drømmearketyper, Mozarts Tryllfløyten og en fin de siècle-stemning av grenseløs utskeielse», men disse trådene må strammes betydelig tettere for at det skal fremstå som en sammenhengende helhet. Noe av utfordringen var at Cutler, den slitne «hvermannsen» i sentrum av reisen, har for lite å gjøre og for lite kontakt med det som utspiller seg rundt ham. Han får hverken tale eller synge, og selv om han tok seg godt ut og beveget seg effektivt på scenen, var ikke nærværet hans sterkt nok til å fungere som et emosjonelt eller intellektuelt brennpunkt for showet. Vi fikk rett og slett ikke nok grunner til å bry oss om ham. Dette la hele tolkningsansvaret over på den bemerkelsesverdige sopranen Lili La Scala, som fungerte som hans hovedguide gjennom nattens verden. Med sine kostymer og sin majestetiske diva-fremtoning var hun tydelig modellert etter Nattens dronning, og det var ingenting å si på hverken tilstedeværelsen eller kvaliteten på hennes coloratura. Numrene hennes hadde absolutt slagkraft, men tross all sin styrke og glød føltes de ikke alltid forankret i historiens utvikling. Dessuten manglet bindeleddene hennes, særlig i første akt, det tempoet og det innholdet som trengtes for å få kvelden virkelig i gang, på tross av glimt med tørrvittig og syrlig humor. Problemet her lå ikke så mye hos utøveren som i selve konseptet. En sterk narrativ trenger en viljesterk konferansier i Joel Grey-stil for å drive det fremover, og kveldens struktur tillot rett og slett ikke at det fikk utvikle seg.

Når det er sagt, var det mange innslag med stor stil og kompetanse som gjorde kvelden severdig totalt sett. Akrobatparet Nathan og Isis fikk parløft til å se ut som koreografert ballett, så komplekse og flytende var deres løft og grep. Dansetrioen Cabaret Rouge var både dristige og nyskapende, men mestret også tradisjonelle rutiner med nikk til The Follies. For min del var det likevel tre øyeblikk som virkelig skilte seg ut. New York-baserte Amy G leverte et fargerikt innslag som moren til vår nattlige pendler: hennes halsbrekkende rulleskøyteferdigheter og et utrolig kreativt nummer med et vinglass var imponerende nok i seg selv, men det var hennes publikumskontakt og fremføring av «Sweet Georgia Brown» som virkelig engasjerte salen slik man gjerne skulle sett mer av andre steder. Mine absolutte høydepunkter ble likevel levert av Bret Pfister og Katrina Lilwall. Pfister for sine ekstraordinære og lyriske krumspring i en hengende ring, og Katrina for to ulike prestasjoner – som flammesluker og, enda mer imponerende, for sine luftakrobatiske øvelser i to sett med kjettinger. Det var helt rettmessig dette nummeret som avsluttet første halvdel, til stor begeistring fra publikum. Disse artistene fant en poesi og en sårhet i bevegelsene som løftet det langt forbi ren teknisk briljans.

Kanskje var det utfordringer akkurat den kvelden jeg så showet (det startet uvanlig sent), men til tross for de individuelle prestasjonene opplevdes i hvert fall første halvdel som litt tam, og helheten savner et tydeligere styringsgrep. Synet av de fabelaktige kostymene fikk meg til å tenke på arven etter Alexander McQueen, som nå hylles så sterkt i den aktuelle V&A-utstillingen. Jeg kunne ikke la være å tenke at en rød tråd basert på en hyllest til hans mørke fantasi ville fungert bedre – både for å strukturere scenens «catwalk»-preg og for å tøyle det melankolske alvoret og den finstemte humoren som bor i alle disse dyktige artistene. Black Cat er kjent for å utforske de gotiske og maniske sidene av nattelivet. En fusjon mellom deres faste estetikk og McQueens formaliserte, men subversive moteverden, kunne kanskje fortalt oss mer om McQueen enn teaterstykket som går på St James Studio akkurat nå, og samtidig avslørt de spennende likhetene mellom motevisninger, sirkus og kabaret.

The Black Cat Cabaret - Nocturne spilles på London Wonderground frem til 11. september 2015