ANMELDELSE: Brief Encounter, Empire Cinema Haymarket ✭✭✭✭

Ensemblet i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner Brief Encounter

Empire Cinema, Haymarket

11. mars 2018

4 stjerner

Bestill billetter

Gjenfødelse og fornyelse er kraftfulle temaer i kunsten. Noël Coward snublet utvilsomt over en gullgruve av dem da han i 1936 skapte den sentrale hverdagssituasjonen i 'Still Life', et av de ni stykkene i teatersyklusen 'Tonight at 8.30'. Den inspirerte beslutningen om å utvide det til en fullverdig spillefilm – skapt i de slitne siste årene av andre verdenskrig, med et nostalgisk blikk tilbake på en førkrigsverden som stadig færre fortsatt trodde på (Coward var en av dem) – ble et av mesterens karrierehøydepunkter. En tid uten blendingsgardiner, med rikelig utvalg av sjokolade, og ikke minst: hvor alle kjente sin plass. At David Lean regisserte, og den allestedsnærværende Muir Mathieson overvåket lydsporet som er så berømt for Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2, har sikret filmens udødelighet og gjort at den tåler skiftende trender og beholder sitt grep om publikum.

Isabel Pollen som Laura og Jim Sturgeon som Alec i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner. For ti år siden arbeidet Emma Rice med Kneehigh Theatre Co. for å forvandle historien til en fascinerende sceneproduksjon: en slags hyllest til filmen, gammeldags britiskhet og performancekunst. Den har turnert verden rundt siden, og nå er den tilbake i London for å møte West End-publikummet på ny. En gjeng på ti dyktige skuespillermusikere befolker den improviserte scenen på filmhusets egentlige scene (scenografi av Neil Murray, lys av Malcolm Rippeth). Her vises klipp fra nyinnspillinger av filmen (projeksjoner av John Driscoll og Gemma Carrington) som pryder og fletter seg inn i Rices adaptasjon. En god del Coward-melodier er inkludert i remiksen, alle i vidunderlig oppfinnsomme arrangementer som både minner oss om fortidens smak og samtidig – på samme måte som 'Girl From The North Country' – rykker fortiden inn i nuet og gir denne stemmen fra i går en helt frisk klang. Nylig skapte en viss berømt amerikansk låtskriver oppstuss i britiske kritikerkretser da han dristet seg til å stille spørsmål ved Sir Noëls meritter innen musikalteater. Vel, han ville kanskje ombestemt seg om han hørte dette verket, spesielt diktene (Coward skrev absolutt alt) som har fått moderne og gripende toner av komponist og musikalsk leder Stu Barker, som leder ensemblet med eminent finesse.

Isabel Pollen som Laura i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner

Han og Rice maner frem forestillinger med stor nåde, hjerte og fantasi. I hele det vakre ensemblet er den store stjernen utvilsomt fantastiske Jos Slovick. Stemmen og fremtoningen hans blander alt fra George Formby til Joe Brown på musikkfronten, og han låner galskapen fra The Crazy Gang, Tommy Trinder og Arthur Askey i det som er forestillingens desidert mest takknemlige mannlige rolle. Mot ham – i alle henseender – står den fryktinngytende førstedamen i stasjonskafeen, Lucy Thackerays uforglemmelige Myrtle Bagot, spilt med den tilgjorte borgerligheten man kjenner fra Dora Bryan eller Thora Hird på sitt mest kjepphøye. Det er energien – konkurransen og voktsomheten – mellom disse to som virkelig driver det hele fremover.

Lucy Thackeray som Myrtle i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner

Når det gjelder de store elskerne, fru Laura Jesson og den like gifte og potensielt utro dr. Alec Harvey, spiller Isabel Pollen henne med den iskalde middelklasseholdningen til en Charlotte Rampling som tøyler sin sexappeal og pakker den inn i all den respektabilitet provinsen har å by på. Jim Sturgeon gjør den middels gode doktoren med noe mindre mørke enn rollen kanskje krever. Når vi hører han skal til Sør-Afrika, er vi nesten lettet og håper han vil slå ut håret der nede og slutte å være så stivbeint. Hadde det ikke vært for Trevor Howards enorme personlige sjarm i filmen, ville den i det hele tatt ha blitt en suksess? Mot ham spilte Celia Johnson, som fortjent inspirerte 'Round The Horne'-parodien 'Dame Celia Molestrangler' med sine legendariske tolkninger av elegante, plettfrie britiske kvinnelige dydsmønstre som knapt svettet, enn si uttrykte kjødelige lyster. Komikken her er at dette er et «forsøk» på utroskap fra et par som antagelig ikke har motet til å gjennomføre det. Det er morsomt på en bittersøt måte; perfekt Coward-materiale. Det er ikke uten grunn at 'Mad About The Boy' og sanger fra 'Sail Away' er flettet inn: de representerer den urbane, sofistikerte stemmen som hele tiden nektes de to grå provinsdueeene, hvis mislykkede romanse aldri helt tar av i løpet av 90 lange minutter.

Katrina Kleve, Lucy Thackeray og Beverly Rudd i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner

Lidelsene deres får naturligvis operisk kraft gjennom nærværet av Rachmaninovs andre klaverkonsert. Rice får snedig koret til å overta orkesterets rolle, og de stemmer i med en vakker vokalise når den emosjonelle temperaturen må skrus opp. Som teknikk fungerer det ypperlig, og det minner om den britiske forkjærligheten for korsang og det å «passe inn». Koret er et herlig bidrag. Men vi imponeres ikke så mye av deres utilslørte uttrykk som av de uutsigelige, skjulte budskapene i Sergeis dundrende store melodi: de synger tonene av en mental og kreativ gjenreisning etter kunstnerisk depresjon, den typen som fulgte etter den mislykkede premieren på Rachmaninovs radikale symfoni nr. 1. Etter å ha gjennomgått psykoanalyse – datidens mest moderne tidsfordriv for overklassen – relanserte komponisten seg selv med en varm og glitrende (og lettspilt) klaverkonsert. Resten er historie. Den har aldri vært ute av repertoaret siden. Suksess og respektabilitet oppnådd ved å ofre sin sanne dristighet.

Dean Nolan som Fred, Isabel Pollen som Laura i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner

Det er dette vi kan fokusere på når vi blir irritert over de nølende hovedpersonenes klossete fremtoning. Det er denne musikken som minner oss om hvor trøstende livet kan være hvis vi bare ikke gir etter for risiko, men spiller trygt etter reglene. Og dette, antyder Rice, er like sant for hovedrollene som for resten av ensemblet: for Beverley Rudds undertrykte Beryl i kafeen (et navn Thackeray uttaler med tre nydelige stavelser), for Dean Nolans tomme Fred Jesson og hans eksentriske Albert Godby, og for drømmene og ambisjonene til resten av det dyktige ensemblet som fyller de mindre rollene og gir dybde til bildet av 1930-tallets Storbritannia. Det er universaliteten i denne historien for hvermansen som gjør at vi bryr oss. Det er de dagdagse kompromissene og ofrene som gjør dem viktige.

Lucy Thackeray som Myrtle, Isabel Pollen som Laura, Jim Sturgeon som Alec i Brief Encounter. Foto: Steve Tanner

Hva Coward selv ville ment om denne merkelige og vidunderlige nytolkningen av hans historie om middelklassens følelsesliv, er ikke godt å si. Han ville kanskje lurt på hvorfor Rice gjør hovedpersonen om til en storslått konsertpianist mot slutten, akkompagnert av brusende bølger. Jeg er ikke sikker på om jeg ble helt overbevist av det. Men hvem bryr seg? Det er en herlig, romantisk fantasi. Den vil garantert glede publikum i løpet av spilleperioden frem til desember. Ganske sjarmerende.

BESTILL BILLETTER TIL BRIEF ENCOUNTER NÅ